Hobbyornitologi

Min far er en ihuga fulgetitter.  Ethvert flyvende objekt blir grundig studert, sjekket og  arkivert under latinske, norske og innimellom engelske navn. Vedlagt vil du også finne flyvestil og plystrelyder.  Han er en ekte fugleentusiast, og blir svært lykkelig hvis en svart-hvit fluesnapper  finner det for godt å fly innenfor hans synsvinkel. 

Min mor har et litt enklere syn på de fjærkledte skapningene.  En fugl kalles en Tetting, hverken mer eller mindre.  Er den gul, så er det en gul Tetting og er den blå, ja så er det en blå Tetting.  Denne organiseringen gjør ornitologi litt mer tilgjengelige for oss andre i familien som slett ikke bærer «Store Norske Fugleleksikon» på innerlommen.  

Jeg ser likevel  en gryende tendens hos min yngste.  Fugleentusiasmen har slått rot, og den  gjensidige forståelsen hos morfar og barnebarn er stor.  I sommer kunne man, i tide og utide, se dem glane opp i luften, utstyrt med kikkert og fuglebok.  De så svaler på høylys dag, og falker i fritt fall. Da de en dag faktisk så en slangeørn, tok de mer eller mindre av.  Den minste ropte: "Moffar! Slangeørn!"

Og avgårde for de. Den minste først og den største etter med kikkert om halsen og ørn i blikket.  Vi andre satt igjen, og forholdt oss rolige.  De små Tettingene foran oss fikk være i fred.

Le Mourne - en tindebestigelse til besvær!

Min bedre halvdel fant ut, etter en uke med paraplydrinker på solsenger og unevnelige antall club-sandwich, at noe måtte gjøres.  Her kunne vi ikke ligge og slaske oss.  På med joggesko. Ut og trim!  

Han fant dernest ut at vi skulle bestige Le Mourne, en blankskurt fjelltopp, som rager majestetisk blant palmer og strender på Mauritius. Historien om fjellet er trist, men det skal jeg ikke fortelle om her.

Vi møtte guiden vår, Jean, i resepsjonen.  Han var på størrelse med en middels okse, med firkantet ansikt og armer til knærne.  Engelsken hans var upåklagelig, og humøret likeså.   Før vi gikk spurte  jeg ham om vi skulle gå langt?

-No Madam. The distance is nothing, but the altitude...
Det ringte noen bjeller her, men jeg var visst midlertidig døv.

Vel, vi gikk avgårde i raskt tempo og de 250 første høydemetrene gikk svært fint.  De neste 250 skulle bli mer utfordrende. Terrenget var ulendt, ble stadig brattere, og det var stadig overhengende fare for å utløse små steinras.  I 45 min brukte vi alt vi eide av muskler, konsentrasjon og styrke, ikke bare for å holde oss fast men også for å følge tempoet til  "Jean the Bull."  At han gikk foran og snakket i mobilen, var i grunnen svært absurd.

Plutselig pekte han og sa:

-We are almost there.  Can you see? 

Jeg kikket opp. Veggen foran meg var loddrett.  På venstre side var det 500 m rett ned, på høyre side et juv med uant dybde. Vinden ulte. Jeg var på dette tidspunktet vettskremt, og vurderte muligheten for at jeg skulle komme fra dette med livet i behold som svært liten.  Men med intens peptalk fra Jean, klatret jeg likevel videre og kom meg omsider opp.

Utsikten var fantastisk, naturen storslagen, og fjellveggen beseiret. Men jeg satt bare og lurte på en ting:

-Hvordan i h... Skal jeg komme meg ned igjen.

  

Nedturen var svært krevende. Delvis skliende og delvis gående snublet  vi ned fjellsiden, mens Jean jogget i lett tempo foran oss.  Med mobiltelefon selvsagt. Mer er det ikke å si om den saken.  Men at vi gjorde unna hele turen på 1t og 30 min mot det vanlige 3t, se det var vi iallefall fornøyde med.

  

I bilen tilbake til hotellet spurte vi Jean hvor ofte han gikk til toppen av Le Mourne.

-Oh, I do it once or twice a day...

Vel, vel tenkte jeg. We did it, have done it, but ain´t doing it again!