tirsdag 24. mai 2011

Sjefskokken og det gode liv..

Å du verden. 
Harstadværingen har inntatt kjøkkenet. Med største selvfølgelighet trakterer han stekespade og gassgrill. Med visp i den ene hånden og keramikkniv i den andre,  tryller han frem måltid som er en Michelenstjerne verdig. Huset fylles med liflige dufter av hvitløk og chili, og måltidene bærer preg av omsorg og kjærlighet. Det har vært himmelsk svinestek, Chili con carne, spicey indisk og utenomjordiske sauser som har fått sansene til å vibrere.   
Jeg er stum.  
Det er faktisk samme mannen som jeg har bodd med i et par tiår, og som nå har blitt en gourmetkokk der fløte og ekte smør er en selvfølge.  Spare-ribsen som ble servert her forleden, fikk kaloribarometeret til å gløde, og loven om måtehold ble brutt. Chefen selv foretrakk ikke en mine, men forkynte at alt var laget fra grunnen av, og at det kun var sunne råvarer. Det sier seg selv at husets energiinntak nå har økt betraktelig, og kilojoule inntatt pr måltid har blitt (g)astronomisk!

Ettersom jeg stadig oftere forvises til sofaen med dagens avis og et glass avkjølt Chablis, får jeg tid til ettertanke.  Jeg burde sikkert være bekymret over  kostholdsutviklingen.  Maten som serveres er jo tross alt noe energirik.  Men smaksopplevelsene som deles med gode venner og en god flaske vin, gjør noe med oss.
Det har derfor ført meg til følgende filosofiske sannhet:

Stor mengde kilojoule gir gode venner. 
Gode venner gir en god latter.
En god latter forlenger livet. 
Ergo sum: 
Stor mengde kilojoul gir et godt, langt liv. 


Sånn omtrentlig...

søndag 13. februar 2011

Feilfoten

I forgårs sto den feile foten opp først.  Helt av seg selv. Og fordi feilfoten fant det for godt å hive seg ut av senga før jeg hadde våknet, skulle resten av dagen bære preg av det.  Og hva er det.  Rett slett ufint spør du meg. Men så var det ingen som spurte meg denne morningen heller. 
"FeilFoten"
For det ble svært hektisk. Det var som om universets kosmiske struktur konspirerte mot meg da vi gjorde vårt ytterste for å nå formiddagsflyet til Oslo. Guttene var elektriske, jeg var småfurten og alt som kunne gå galt, gikk galt!  
Nedsnødd bil, tom bensintank, glemte billetter, ødelagt visakort og bobil i 20km/t foran oss for å nevne noe.  Flyet var selvsagt forsinket, og som om ikke det var nok ble setene rappet rett foran fjeset på oss da vi sto i innsjekkingen. Jeg ønsket meg rad 9 og vi ble plassert på rad 22.
Universet flekset muskler med andre ord, hvilket jeg satte særdeles lite pris på.
At guttene i tillegg valgte å legge ordene sur og mamma i samme setning, forbedret ikke situasjonen kan man si.
Men Universets spøkefulle opptreden avtok etterhvert og tilfredse kunne vi sette oss ombord i flyet.  Men før jeg ble for tilfreds kom jeg til å tenke på en erkjennelse jeg kom frem til for flere tiår siden: 
Universet som spinner rundt meg..
"Jeg´et og meg er ikke verdens sentrum og midtpunkt.  Jeg er endel av et hele. En kosmisk ubetydelighet!"
I sin tid var det en stooor nedtur for en bortskjemt tenåring, men det var vel litt søkt og anta at man var verdens smørøye.

Vel uansett, sett i etterpåklokskapens lys av forrige dagens hendelser, må jeg si meg ganske lettet og fornøyd. Jeg har nemlig kommet frem til følgende:
Universet spinner rundt meg likevel, og bare meg.  Ellers hadde det vel ikke brukt så mye tid og energi på å terge og irritere!

lørdag 5. februar 2011

Ismysteriet

I fryseren hos oss hender det at det ligger ispinner.  Sånne deilige med sjokolade eller jordbær på. Og når isbilen kjører forbi med sine smektende Griegske toner, springer guttehvalpene storfornøyde ut for å handle.
Jeg har prøvd meg med  å si at når isbilen ringer, er det ikke is igjen - uten hell.  Den gikk de bare på første gangen.


Men uansett, avtalen i huset er at man spør om få, når man har lyst på.  Og det er jo greit med avtaler, så lenge de følges.  For over en periode har jeg nemlig lagt merke til at isbeholdningen har minket betydelig, sånn helt av seg selv.  Og det rare er jo selvsagt at ingen vet noe - og ingen har sett noe.


Men en dag møtte jeg minsten på kjøkkenet mens han lukket døren til fryseren. I hånden hadde han en sjokoladeis.
Det ble umiddelbart dødsstille mens vi stirret på hverandre.  Som to duellanter sto vi der, klare til å glo hverandre i senk.  Uten helt å vite når og hvordan, ble jeg plutselig klar over at jeg sto og så på poden som rolig, uten å foretrekke en mine, rev av bit for bit av papiret på isen.  Iskaldt og kaldblodig.  Og med blikket stadig festet på mitt, sa han med lav innsmigrende stemme:


- Dette var en drøm mamma.... Dette var bare en drøm....
Og borte var han.
Ismysteriet forblir nok et mysterium hos oss..

Vi hopper med freidig mot..

JEG liker instillingen. Jeg liker dristigheten og spiriten. Jeg liker mennesker som tør å satse og som har naive forestillinger om at alt kommer til å gå bra. Selv om oddsene ikke er de beste.   


For noen uker siden utfordret fire kompiser hverandre med å sette utfor 45 m bakken i skihoppanlegget.  Det er høyt, må vite, 45 m bakken. Jeg har nemlig selv stått sjelvende og sett nedover unnarennet. Uten ski, og med hendene godt festet i rekkverket. Ikke for kyllinger eller pyser altså.  Her må du ha erfaring og vite hva du gjør, ellers kan skjebnen din bli skrevet i snø rett foran øynene dine.


45 meter´n
Men altså, sesongen har akkurat startet, og min eldste og kompisene hadde bestemt seg for at 45m bakken skulle forseres.  De hadde planlagt alt i detalj;  når de skulle møtes, hvor de skulle spise middag og hvem som skulle hoppe først.   De var som høyspente fiolinstrenger, høylydte og vibrerende - før de endelig fikk skiene på seg for å sette utfor.
 
Da jeg møtte opp for å hente poden og hans venner senere på kvelden, var stemningen en annen.  Flinke og erfarne oldboys hadde gitt dem beskjed om å øve litt mer før det store unnarennet.  Det var selvsagt hengelepper og furtefjes over en lav skisko da vi vendte nesen hjemover. 


Men jeg må si jeg beundrer disse overmodige unge sjelene, som tør gjøre noe de aldri har gjort før. Jeg beundrer dem stort for at de ikke er redde for usikkerheten og utfordringene foran dem.  Og jeg beundrer 11-åringene - for deres trofasthet og lojalitet overfor hverandre.  Verden ville stått stille hvis vi ikke hadde sånne tøffinger.

mandag 3. januar 2011

Boarding kaos


Fjols til flys!
Sist jeg skulle til Bergen, ble turen rimelig hektisk. Flyet  var overfylt, og eneste plass å oppdrive var mellom 1.og 2. pilot.  Jeg kan ikke mye om flyging, men antok at bergensk småpludring om været ved takeoff og landing,  ikke ville bli en stor suksess. Så jeg banet meg vei frem til mitt sete og satt meg ned.


Midt i alt kaoset sto plutselig en tydelig irritert mann og pekte på han som satt ved siden av meg:
- "Du sitter på min plass!"
Dermed var det duket for en aldri så liten uoverenstemmelse.


Det ble høye stemmer, gestikulering og småfrekke kommentarer.  Jeg tør påstå at den ene av dem også ble direkte ufin, helt til et lyst hode fant ut at billettene måtte fremvises.  Mannen som het Ellingsen dro  triumferende opp billetten fra lommen der det ganske riktig sto 18A. Jeg nikket bekreftende.  Men skjebnen drev narr med noen her, for tilfeldighetene ville at begge het Ellingsen, både han som satt og han som sto.  Og tro det eller ei.  På begges billetter stor det vitterlig 18 A!  Diskusjonen nådde nå nye høyder.

Men flyvertinner kan gjøre underverker.  Smilende, vakker og blid kunne hun ganske straks erklære at det var bookingen som hadde gjort en feil.  Gemyttene mildnet straks og ble etterhvert nesten direkte hyggelige.  Den sittende Ellingsen tilbød seg  til og med å ta neste fly.  Problemet løst.  Eller så trodde vi...

Idet stemmen over høytaleren ønsket velkommen ombord i flyet til Bergen, formerlig sto Ellingsen i setet ved siden av meg:
-"Bergen" utbrøt han. " Men eg ska jo te Ålesund!"
Flyvertinnen vekslet blikk med meg.  Det var ikke til å ta feil av.  Hun trakk pusten rolig inn, sukket stille mens operasjon omorganisering ble iverksatt:
Ellingsen ut og Ellingsen inn, og vi kunne ta av.
Da vi landet i Bergen var Ellingsen og jeg enige om at det hadde vært en fin tur:-)