En anelse Fornuft og masse Følelser.

Enhver dame med respekt for seg selv, har sett BBC versjonen av Jane Austens "Pride and Prejudice".  Minst et par ganger. Og da mener jeg minst.  Undertegnede har antakelig rundet tosifret, og min søster det samme.  Vi har i en tiårsperiode vært rimelig sikre på at vi var de største fan av dette britisk-romantiske filmdramaet.


Men etter sist møte i Bad mother Assosiation, møtte jeg usannsynlig nok min overkvinne. Det var ren utklassing.  
Hun kunne bortimot samtlige replikker, scenebilder og musikksnutter.  Hun visste hvilke scener    Mr. Darcy gikk med grønn krinolin, hva Elizabeth Bennet svarte da Mr. Colins fridde,  og kunne med letthet sitere replikker på perfekt engelsk.  Jeg var faktisk målløs.  I tillegg hadde hun klart å ordne seg Mr. Darcy som skjermbeskytter på mobilen.
Jeg var imponert.  Jeg må si det.  Tenk at det finnes flere av oss småtokige, romantiske damer som elsker vakre utsagn som:

-For a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.

-Oh, Mister Bennet! Have some compassion on my poor nerves!

-She is tolerable, I suppose, but not handsome enough to tempt me.

-From this day you must be a stranger to one of your parents.  Your mother will never see you   again if you do not marry Mr. Colins, and I will never see you again if you do.

Det er subtile hint om passjon og kjærlighet.  Ren balsam for romantiske sjeler.    
Og det beste er selvsagt at det alltid ender godt.
Hver gang.

JEG EIDE MOBIL, ALTSÅ VAR JEG.

Mobilen min er stjålet.  Min lille rosa. Mitt livs kalender.  Venner og verden der ute. Cyberspace. Alt er borte.  Stillhet.
Og hva nå?  Ingen sms, ingen mail.  Ingen ringer, ingen avtaler. Hva om jeg går glipp av noe?  Den store festen eller lottopremien?  Jeg holder det ikke ut. Hallooooo.. Hallooooo der ute... er det noen der?  


Hva gjorde Robinson Crusoe?  Hva gjorde den Avskyelige Snømannen? Loch Ness?  Elgen i solnedgang? Og hva med Obstfelders som var på feil klode?  Hvordan overlevde de?  Hva fylte de dagene med?  Mitt "Jeg", mitt "Ergo så er jeg", er borte - kanskje for alltid....
Men E.T. klarte seg. Kanskje det er håp? 
Jeg må ta meg sammen.  Dette kan ikke være mitt Sodoma og Gomorra. Jeg er jo ikke førti engang, og stort sett snill. Det må finnes en utvei. Jeg velger å siterer et Bjørnsonsk mantra høyt for meg selv: "Det går langsomt uten mobilen, men det går!".
   
-Slutt å være så dramatisk! sier Harstadværingen og himler med øynene. 
-Det har gått TO daga siden du mista telefonen. Æ e sikker på at du overleve!


 -......(surk).....

Høyfrekvent lørdagsblues

Før i verden, var jeg et A-menneske. Er fremdeles det altså, bare dagen ikke starter for tidlig.  Spesielt ikke i helgene.
Gutter, i en viss alder, ser ut til å ha en helt annen rytme.  Ukedagene er alt for tidlige, mens lørdag og søndag ikke kan starte tidlig nok. Dermed er showet igang før fuglene fiser om morgene.


Hver lørdag blir jeg nemlig vekket av Cartoon networks usannsynlige lydmiksterror. Det er rop og skrik,  engelske gloser og geværskudd i skjønn forening. Jeg tør påstå at Hertz-svingningene nærmer seg smertegrensen og at subwooferen får hjerterytmen min til å endre takt.  Gutta selv lar seg ikke affisere.  Tvert i mot, så kan det godt hende at en av dem i tillegg leker med et imaginært fly av typen støyende.   Hodeputer er ikke desiget med lyddemping, om noen skulle være uvitende om det!


Jeg og en venninne (som også har gutter i hus) har dermed kommet frem til følgende naturvitenskapelige konklusjon:  
Gutter kommer med egen lydfil.  De har egen soundtrack og egne lydeffekter. Det er krasj og bing her! Og poff og piong der! I ett sett.  Lager de den ikke selv, så gjør TVén det.


Derfor holder jeg på å forfatte et lite notat til Illustrert Vitenskap. Erfaringene kan ikke oversees, og  vitenskapsmenn fra hele verden vil nok klappe i begeistring.  Overskriften vil selvsagt være: Gutter kommer med lyd!
Pengene jeg får for min nye status som forsker skal brukes til  ørepropper. Den sorten som absorberer de skarpeste frekvensene og de som barnetv-kanalene bruker tidlig lørdag morgen..

Samvittighetens letthet

Jeg beundrer min gode venninne.  Når noe ikke går etter planen sier hun med et lett skuldertrekk:
-Vel. Ikkeno å gjøre med det.
Det hun bruker et nanosekund på å riste av seg,  bruker jeg en vinter på å komme over.
Heldigvis har ikke alle disse samvittighetskvalene gått i arv til mine håpefulle.


Da familien var på tur på Hardangervidden for en tid tilbake, ble vi vitne til at minsten behersker skuldertrekk med overbevisning.  Han er på dette tidspunktet tre år, noe som selvfølgelig taler til hans fordel.
Rett ved setra der vi hadde parkert, rant en livlig elv som begge guttene straks gikk for å studere.  Jeg tok frem filmkameraet og fikk filmet da eldstemann plutselig snublet fremover. Mirakuløst nok greier han å ta seg for, og blir ikke våt på fingrene en gang.  Godt vi har lillebror da, som så rompa til storebror i været, og dermed kunne gi et velrettet spark, slik at uhellet ble fullbyrdet.


Da filmbeviset ble lagt frem om kvelden, og vi tydelig ser en svært kjent 3-åring som med et stort glis gir storebroren et realt dytt uti elven, flirte småen godt.  Skylden var han imidlertid ikke villig til å påta seg. Han rykket i den ene skulderen og himlet med øynene mens han sa:
- Det va ikkje mæ! Æ dytta ikkje!


Ah..Skulle ønske det var meg.