En anelse Fornuft og masse Følelser.

Enhver dame med respekt for seg selv, har sett BBC versjonen av Jane Austens "Pride and Prejudice".  Minst et par ganger. Og da mener jeg minst.  Undertegnede har antakelig rundet tosifret, og min søster det samme.  Vi har i en tiårsperiode vært rimelig sikre på at vi var de største fan av dette britisk-romantiske filmdramaet.


Men etter sist møte i Bad mother Assosiation, møtte jeg usannsynlig nok min overkvinne. Det var ren utklassing.  
Hun kunne bortimot samtlige replikker, scenebilder og musikksnutter.  Hun visste hvilke scener    Mr. Darcy gikk med grønn krinolin, hva Elizabeth Bennet svarte da Mr. Colins fridde,  og kunne med letthet sitere replikker på perfekt engelsk.  Jeg var faktisk målløs.  I tillegg hadde hun klart å ordne seg Mr. Darcy som skjermbeskytter på mobilen.
Jeg var imponert.  Jeg må si det.  Tenk at det finnes flere av oss småtokige, romantiske damer som elsker vakre utsagn som:

-For a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.

-Oh, Mister Bennet! Have some compassion on my poor nerves!

-She is tolerable, I suppose, but not handsome enough to tempt me.

-From this day you must be a stranger to one of your parents.  Your mother will never see you   again if you do not marry Mr. Colins, and I will never see you again if you do.

Det er subtile hint om passjon og kjærlighet.  Ren balsam for romantiske sjeler.    
Og det beste er selvsagt at det alltid ender godt.
Hver gang.

JEG EIDE MOBIL, ALTSÅ VAR JEG.

Mobilen min er stjålet.  Min lille rosa. Mitt livs kalender.  Venner og verden der ute. Cyberspace. Alt er borte.  Stillhet.
Og hva nå?  Ingen sms, ingen mail.  Ingen ringer, ingen avtaler. Hva om jeg går glipp av noe?  Den store festen eller lottopremien?  Jeg holder det ikke ut. Hallooooo.. Hallooooo der ute... er det noen der?  


Hva gjorde Robinson Crusoe?  Hva gjorde den Avskyelige Snømannen? Loch Ness?  Elgen i solnedgang? Og hva med Obstfelders som var på feil klode?  Hvordan overlevde de?  Hva fylte de dagene med?  Mitt "Jeg", mitt "Ergo så er jeg", er borte - kanskje for alltid....
Men E.T. klarte seg. Kanskje det er håp? 
Jeg må ta meg sammen.  Dette kan ikke være mitt Sodoma og Gomorra. Jeg er jo ikke førti engang, og stort sett snill. Det må finnes en utvei. Jeg velger å siterer et Bjørnsonsk mantra høyt for meg selv: "Det går langsomt uten mobilen, men det går!".
   
-Slutt å være så dramatisk! sier Harstadværingen og himler med øynene. 
-Det har gått TO daga siden du mista telefonen. Æ e sikker på at du overleve!


 -......(surk).....

Høyfrekvent lørdagsblues

Før i verden, var jeg et A-menneske. Er fremdeles det altså, bare dagen ikke starter for tidlig.  Spesielt ikke i helgene.
Gutter, i en viss alder, ser ut til å ha en helt annen rytme.  Ukedagene er alt for tidlige, mens lørdag og søndag ikke kan starte tidlig nok. Dermed er showet igang før fuglene fiser om morgene.


Hver lørdag blir jeg nemlig vekket av Cartoon networks usannsynlige lydmiksterror. Det er rop og skrik,  engelske gloser og geværskudd i skjønn forening. Jeg tør påstå at Hertz-svingningene nærmer seg smertegrensen og at subwooferen får hjerterytmen min til å endre takt.  Gutta selv lar seg ikke affisere.  Tvert i mot, så kan det godt hende at en av dem i tillegg leker med et imaginært fly av typen støyende.   Hodeputer er ikke desiget med lyddemping, om noen skulle være uvitende om det!


Jeg og en venninne (som også har gutter i hus) har dermed kommet frem til følgende naturvitenskapelige konklusjon:  
Gutter kommer med egen lydfil.  De har egen soundtrack og egne lydeffekter. Det er krasj og bing her! Og poff og piong der! I ett sett.  Lager de den ikke selv, så gjør TVén det.


Derfor holder jeg på å forfatte et lite notat til Illustrert Vitenskap. Erfaringene kan ikke oversees, og  vitenskapsmenn fra hele verden vil nok klappe i begeistring.  Overskriften vil selvsagt være: Gutter kommer med lyd!
Pengene jeg får for min nye status som forsker skal brukes til  ørepropper. Den sorten som absorberer de skarpeste frekvensene og de som barnetv-kanalene bruker tidlig lørdag morgen..

Samvittighetens letthet

Jeg beundrer min gode venninne.  Når noe ikke går etter planen sier hun med et lett skuldertrekk:
-Vel. Ikkeno å gjøre med det.
Det hun bruker et nanosekund på å riste av seg,  bruker jeg en vinter på å komme over.
Heldigvis har ikke alle disse samvittighetskvalene gått i arv til mine håpefulle.


Da familien var på tur på Hardangervidden for en tid tilbake, ble vi vitne til at minsten behersker skuldertrekk med overbevisning.  Han er på dette tidspunktet tre år, noe som selvfølgelig taler til hans fordel.
Rett ved setra der vi hadde parkert, rant en livlig elv som begge guttene straks gikk for å studere.  Jeg tok frem filmkameraet og fikk filmet da eldstemann plutselig snublet fremover. Mirakuløst nok greier han å ta seg for, og blir ikke våt på fingrene en gang.  Godt vi har lillebror da, som så rompa til storebror i været, og dermed kunne gi et velrettet spark, slik at uhellet ble fullbyrdet.


Da filmbeviset ble lagt frem om kvelden, og vi tydelig ser en svært kjent 3-åring som med et stort glis gir storebroren et realt dytt uti elven, flirte småen godt.  Skylden var han imidlertid ikke villig til å påta seg. Han rykket i den ene skulderen og himlet med øynene mens han sa:
- Det va ikkje mæ! Æ dytta ikkje!


Ah..Skulle ønske det var meg.

40-års trass!!

"Hardtslående argumenter!"

VET dere hva? 
Fra og med i dag gjør jeg som jeg vil.  Jeg nekter heretter å være flink eller si ja til noe som helst. Jeg kommer ikke til å smile pent eller være grei.   Ikke i dag, ikke i morgen og ikke aldri!

Punktum finale og Basta bom!  
Jeg skal aldri mer brette klær, synge rent,  eller sende julekort!  Dessuten så kommer jeg til å si "Blæh" når noen er supermammaer og så skal jeg si«Gidder ikke» når det passer meg! Høyt og tydelig.  Sånn at alle forstår at her, her mine damer og herrer, er en dame i trassalderen. 

Mange kloke hoder har tydeligvis behov for å finne løsninger på trass. Irriterende nok!   Websiden "foreldre og barn" skriver at ignorering og pausetid er vanlige virkemidler. Men ikke prøv dere. Jeg har lest den, og kommer til å gjennomskue dere umiddelbart.  Og dessuten liker jeg ikke å bli ignorert  når jeg trasser!  Da er det jo mot sin hensikt.

Kjendispedagogen Jesper Juul mener at  trassalderen ikke finnes,  at det er kun en konstruksjon som sitter mellom ørene på de voksne.  Det er mulig han har rett, sånn teoretisk sett, men jeg nekter å forholde meg til det.  Sitter det mellom ørene mine, så sitter det godt der!
Da er min mor, pedagog hun også, mer til å stole på og forstå:  Hun sier: "Snille barn ber ikke, men så får de ikke heller!"  Så det så!!

SÅ nå begynner mitt nye liv.  Jeg skal spise sjokolade om natten og synge karaoke til jeg blir hes. Jeg skal gå med trange tights og komme hjem uanstendig sent. I tillegg skal noen tykke Habanas nytes i full offentlighet og gjerne i røykfri sone!  Så er dere advart. Alle flinkeflinke der ute.  Farvel!  Farvel, for våre veier skilles. Her ser du det nye meg!  En dame som vet hva hun vil.  Førti, frekk og freidig!

MEN først må jeg bli ferdig med et par småting.  Fotballtreningen til minstemann, brøddeigen og kakebakingen til en bursdag.  Men så.  TA Da!   Så skal jeg begynne å trasse!

Norwegian -here we come!

FOR en som er jålete ubesluttsom, kan koffertpakking være en utfordring. Det ender alltid med at jeg må sitte på lokket som dermed åpner seg som en springfjær ved ankomst.
Jeg kan ikke si at jeg liker det.  Ei heller småkjekke kommentarer om koffertstørrelser,  som antyder permanent flytting.  At noen lar det gå sport i å pakke minst mulig, er beundringsverdig, men fullstendig utenkelig i min verden. Men i det minste pleier jeg å få med meg kofferten, noe som enkelte jeg kjenner, har klart å glemme.  Og som neste dag måtte bli sendt med il-post for å nå frem.


UANSETT tenker jeg at det er på sin plass å sende ut et aldri så  lite varsel til Norwegian. Personlig er jeg full av optimisme når Dulcineaene skal til sydlige breddegrader, og ser ingen grunn til bekymring. Likevel kan det være Norwegian-ansatte setter pris på advarselen, og setter inn ekstra bemanning. Om ikke lenge kommer nemlig 6 blide og fornøyde damer med koffertene sine, størrelse Dumbo. Koffertene altså.  Jeg er kanskje litt forutinntatt, men tviler på at noen av oss er pakkeeksperter. Vi har nemlig viktigere ting som bøker og vin å konsentrere oss om, og må overlate Travel Light til andre.

Spøkelser på høylys dag

NAMEDROPPING og "riktige venner" er aktuelt og trendy som aldri før.  Men nå for tiden er det i tillegg viktig å ha kontakter på den andre siden. Stadig flere har sett spøkelser, ånder og kornsirkler i full blomst. Det blir i det meste laget, men jeg kan være enig i at vi slett ikke kjenner til alt mellom himmel og jord, og at enkelte ting bare ikke kan forklares.
Som kvinnelig intusisjon.  Jeg vet for eksempel ganske nøyaktig om Harstadværingen skal ut på møte om kvelden i det han kommer hjem.

-Når går du da?

 -Hæ??  Hva? Eh.. sånn rundt åtte.. Hvordan vet du det?

-Vel, jeg hørte det da du kom inn døren!

Sånn omtrent.  Når man har bodd sammen like lenge som en godt lagret vin og en gammel pultost, kjenner man til noen særegenheter.  Om det er okkult eller ikke, får andre ta stilling til.
 I julen i fjor, var vi som vanlig på familiebesøk i Kårbøgården.  Slik tradisjonen er hvert år.  Huset er  gammelt, velholdt og innbyr til julesteming og julefred.  Inne var lysene tent, lutefisken fortært og barna løp utålmodig rundt, som alle barn på lille julaften.
Et vakkert øyeblikk! Likevel fikk jeg nok av løpende ben og urolige kropper, og foreslo dermed spøkelsesjakt med favorittonkelen.  Her er et skikkelig mørkeloft, må vite, og guttene jublet over forslaget.  Onkelen fikk et underlig smil om munnen, gned hendene sammen og nikket fornøyd.  Og avgårde for de "Tre musketerer". Eller to da.  Den eldste som hadde avslørt onkelens forsøk på å skremme, himlet med øynene og ble igjen for å se "Hovmesteren" med oss andre.
Da loftstrappen sto foran de to eventyrerne ble det hele litt mer skummelt.  Det var mørkt!  Derfor ble de enige om at den minste skulle gå opp først. Onkelen som småflirende kom rett bak, hadde akkurat tenkt ut en passe skremmende kommentar, da minsten utbrøt:
Oi, onkel!  Så du det?  Heia Spøkelse!
Min minsten hørte aldri svaret.  Bare rabalderet fra en blek og skremt onkel som løp det forteste han kunne ned trappene.
Inn i stuen kom den bittelilleminste av alle og kunne konstatere at han hadde hilst på spøkelsene på loftet og om han kunne få litt mer iskrem.

Vel, i det minste gjør vi som tv, ukeblader og kongehus.  Vi jakter på spøkelser og er trendy!

Hobbyornitologi

Min far er en ihuga fulgetitter.  Ethvert flyvende objekt blir grundig studert, sjekket og  arkivert under latinske, norske og innimellom engelske navn. Vedlagt vil du også finne flyvestil og plystrelyder.  Han er en ekte fugleentusiast, og blir svært lykkelig hvis en svart-hvit fluesnapper  finner det for godt å fly innenfor hans synsvinkel. 

Min mor har et litt enklere syn på de fjærkledte skapningene.  En fugl kalles en Tetting, hverken mer eller mindre.  Er den gul, så er det en gul Tetting og er den blå, ja så er det en blå Tetting.  Denne organiseringen gjør ornitologi litt mer tilgjengelige for oss andre i familien som slett ikke bærer «Store Norske Fugleleksikon» på innerlommen.  

Jeg ser likevel  en gryende tendens hos min yngste.  Fugleentusiasmen har slått rot, og den  gjensidige forståelsen hos morfar og barnebarn er stor.  I sommer kunne man, i tide og utide, se dem glane opp i luften, utstyrt med kikkert og fuglebok.  De så svaler på høylys dag, og falker i fritt fall. Da de en dag faktisk så en slangeørn, tok de mer eller mindre av.  Den minste ropte: "Moffar! Slangeørn!"

Og avgårde for de. Den minste først og den største etter med kikkert om halsen og ørn i blikket.  Vi andre satt igjen, og forholdt oss rolige.  De små Tettingene foran oss fikk være i fred.

Le Mourne - en tindebestigelse til besvær!

Min bedre halvdel fant ut, etter en uke med paraplydrinker på solsenger og unevnelige antall club-sandwich, at noe måtte gjøres.  Her kunne vi ikke ligge og slaske oss.  På med joggesko. Ut og trim!  

Han fant dernest ut at vi skulle bestige Le Mourne, en blankskurt fjelltopp, som rager majestetisk blant palmer og strender på Mauritius. Historien om fjellet er trist, men det skal jeg ikke fortelle om her.

Vi møtte guiden vår, Jean, i resepsjonen.  Han var på størrelse med en middels okse, med firkantet ansikt og armer til knærne.  Engelsken hans var upåklagelig, og humøret likeså.   Før vi gikk spurte  jeg ham om vi skulle gå langt?

-No Madam. The distance is nothing, but the altitude...
Det ringte noen bjeller her, men jeg var visst midlertidig døv.

Vel, vi gikk avgårde i raskt tempo og de 250 første høydemetrene gikk svært fint.  De neste 250 skulle bli mer utfordrende. Terrenget var ulendt, ble stadig brattere, og det var stadig overhengende fare for å utløse små steinras.  I 45 min brukte vi alt vi eide av muskler, konsentrasjon og styrke, ikke bare for å holde oss fast men også for å følge tempoet til  "Jean the Bull."  At han gikk foran og snakket i mobilen, var i grunnen svært absurd.

Plutselig pekte han og sa:

-We are almost there.  Can you see? 

Jeg kikket opp. Veggen foran meg var loddrett.  På venstre side var det 500 m rett ned, på høyre side et juv med uant dybde. Vinden ulte. Jeg var på dette tidspunktet vettskremt, og vurderte muligheten for at jeg skulle komme fra dette med livet i behold som svært liten.  Men med intens peptalk fra Jean, klatret jeg likevel videre og kom meg omsider opp.

Utsikten var fantastisk, naturen storslagen, og fjellveggen beseiret. Men jeg satt bare og lurte på en ting:

-Hvordan i h... Skal jeg komme meg ned igjen.

  

Nedturen var svært krevende. Delvis skliende og delvis gående snublet  vi ned fjellsiden, mens Jean jogget i lett tempo foran oss.  Med mobiltelefon selvsagt. Mer er det ikke å si om den saken.  Men at vi gjorde unna hele turen på 1t og 30 min mot det vanlige 3t, se det var vi iallefall fornøyde med.

  

I bilen tilbake til hotellet spurte vi Jean hvor ofte han gikk til toppen av Le Mourne.

-Oh, I do it once or twice a day...

Vel, vel tenkte jeg. We did it, have done it, but ain´t doing it again!

Olé Olé - Festspillene!

Byen er fylt opp av skuespillere, musikerer og elleville Harstadværinger.  Det syder av liv og engasjement.  Harstad er nå erklært en metropol, en kunstner-hovedstad.  Alle med respekt for seg selv er ute og snuser inn sambarytmer og   jazztakt.  Hvis du ikke er i Harstad denne uken, synd for deg. For det er nemlig her det skjer!Det er festspill i Harstad!








Time etter time, døgnet rundt, med fantastisk underholdning.  Konserter, dans, stand up, utstillinger og mye, mye mer i et forrykende tempo.  Her er kunstnere som har reist langt, lengre en langt med kunstferdige sceneshow. Her er store artister av internasjonalt kaliber og briljante, lokale helter som gjør stor bravur.  Alle har et mål for øye;  Begeistre det nordnorske publikum.  


Og vi lar oss begeistre helt inn i de små timer til vi møtes på festspillklubben.  De store kunstnerne og oss småfolk. 
 En venninne sa henrykt i går:
- Ja her sett vi nu, i lag med de store, og e kokfornøyd vesst dem bare snakke tel oss..
I all ydmykhet fra en nordlending.


Det er i Harstad det skjer. 

Og i morgen er det meldt varmere - tosifret!
Det kan ikke bli bedre!

Og de nominerte er...

Årets foreldrepris henger høyt.  Som den alltid gjør. Foreldrestandarden skal nå heves, og skam for den som ikke,  for barna vil bukke og nikke.
Nå har det til og med blitt fremmet et forslag om at førstegangsfødende skal kurses i å bli foreldre.  Vi i Bad Mother Assosiation synes i grunnen at det er en god ide, med tanke på at de færreste barn blir født med bruksanvisning.  I allefall ikke noen som duger noe bedre enn de du får på IKEA.

Skal man i det hele tatt gjøre noe som helst krav på tittelen "Årets forelder", er det endel kunster som bør beherskes.  Visste du for eksempel at de som er nominert i år, kjører "low-carb-matpakker" der kylling og linser er hoved-ingredienser?  Eller at det betales klekkelige summer for hvert mål poden scorer på fotballbanen - av motivasjons-hensyn?  Presisjon, grundighet og utholdenhet er stikkord.  Her er det bare å holde koken,  og gud forby om du serverer kjøpekaker til 7-åringens bursdag.
Du må beherske pianospilling, fotballtrening og pølsegrilling.  Foreldremøter og håndballkamper med tilhørende kakebakst og loddsalg.  Og glem nå for all del ikke at du må hente balettkjolen på korpset kl. syv, og kjøre guttungen på rens.  Det er koordinering og logistikk av en annen verden og som ethvert flytårn kan se langt etter.

Da er det sikkert forståelig at vi i Bad Mother Assosiation for tiden holder lav profil, og prøver å feire festspillene i Harstad uten å anstrenge oss nevneverdig.  Likevel kommer jeg til å foreslå for nominasjonskomiteen en pappa som er gift med en god veninnne av meg. De hadde akkurat fått fjerdemann hjem fra sykehuset, da nabofruen stakk hodet inn døren:
-Å gud å nydelig han er, du skal vel ta ham med på babysvømming?
Han nølte ikke før han svarte han tørt:

-Babysvømming?  Han er heldig hvis han får seg et bad!

FOTBALLGLEDER - for store og små!

En gang i uken møtes seksåringen min og hans likesinnede til fotballtrening. De hyler av glede når de ser hverandre og ruller rundt som små løveunger.
Treneren gjør en enorm innsats for å lære bort pasninger, lagspill og 4-4-2.  Men seksåringer gjør likevel som de alltid gjør:  De beveger seg i flokk!
En av foreldrene fortalte at bestefaren hadde spurt hvor barnebarnet spilte på banen. Hvorpå mor resolutt hadde svart: Han spelle dær balln é!
Enkelt og greit.
Det som er misunnelsesverdig er likevel fotballgleden, og lykken over å være ute sammen med kompiser i like drakter. Vi som er foreldre får stadig være vitne til dette.
Sist cup fikk nemlig en av gutta på laget sin livs sjanse.  Han fikk tak i ballen, og løp det han orket mot målet.  Problemet var at det var hans eget mål han løp mot.  Foreldre på sidelinjen hoppet, ropte og peivet med armene. Men han var i sin egen verden.  Han var Ronaldinho. Og i mål sto en svært forvirret medspiller og gjorde så godt han kunne da ballen suste i nettet bak ham. Mor til barnet lo så hun gråt, hun regnet vel med at fotballkarrieren stoppet her. Men neida.. Guttungen var såre fornøyd med målet sitt og jublet som store fotballspillere gjør.


Min eldste, for eksempel, hadde da han var seks år,  fått i oppdrag å være keeper. Innimellom blir det jo litt kjedelig, så det var straks artigere å leke med målnettingen. Så da angrepet endelig kom, satt han fast i nettingen og kom seg ikke løs.  Pappaen trodde ikke sine egne øyne, da guttungen måtte ha hjelp av dommeren for å komme seg løs.  Jeg hadde snudd meg for å skjule latterhikstene.  Ennå kan dette fremkalle boblende humring når vi tenker på det.
Kampen for seksåringene forrige dagen endte med et tap på 2-8.
I bilen hjem pratet vi om spillet, og minstepoden snakket fornøyd om det ene målet han hadde scoret. Han gestikulerte stort i baksete, og viste til og med hvordan han hadde sparket den forbi keeperen. Etter dette ble han litt tankefull og spurte meg:
-Du, mamma, tapte vi eller vant vi?

Det er fotballglede på sitt beste!

Dagens Denial

Dagens 9 Denials

1. Jeg har et ryddig og nyvasket hus.

2. Jeg har ikke vimset rundt - neida - full kontroll.

3. Jeg har god orden i skoskapet mitt.

4. Jeg ser veldig flott ut i den gamle t-skjorten.

5. Jeg er mild og blid med barna.

6. Jeg har en plen som er frisk og grønn.

7. Jeg har ikke spist sjokolade.

8. Jeg har vært på joggetur.

9. Alt jeg har skrevet her er helt sant!

Puh.. Godt at noe er på stell i allefall.

Hage - oppdrag utført!

I år kom våren på en torsdag.  
Varmen kom fra øst, et anstrøk av tropiske vinder smøg seg forbi husveggen, og forvirret oss nordboere på det grøvste. Riktignok kom våren i år, akkurat som i fjor. Men vi i de polare strøk pleier å få våren i mindre porsjoner. Dermed ble vi tatt på sengen. 
Derfor var jeg også helt uforberedt på at hagesesongen var igang igjen. At tiden var kommet for å børste støv av river og spader for å gå væpnet ut mot viltvoksende vekster.  Innerst inne visste jeg at jeg aldri ville vinne kampen mot plen og ugress. Men gudene skal vite at det er ikke det at jeg IKKE har prøvd!  Snarere tvert imot!

Her i fjor fikk nemlig en av mine nærmeste i oppdrag å hjelpe meg med å fjerne løvetann fra plenen.  Av en eller annen grunn vokser de svært lokalt, det vil si kun på min plen.  Naboens er nemlig kjemisk renset for ugress og gule monstre, noe som betyr at min hage til stadighet ser mer tufs ut enn nødvendig.

Dermed ble oppdrag "Fjern løvetann" iverksatt.
Omtrent på dette tidspunktet befant jeg meg på sydligere breddegrader, særdeles fornøyd med at noen skulle passe hagen min mens jeg var borte.  Da ferien var over og vi kjørte hjemover, forhørte jeg meg om oppdraget.
-Fikk du fjernet løvetannen fra hagen? spurte jeg
-Jada.  Alt er ordnet.
-Fikk du vannet blomstene?
-Jada, jeg har gjort alt som du sa, svarte han.


Før vi skulle svinge inn porten, hadde jeg likvel bange anelser om at ting ikke var helt som de skulle. Og det skulle vise seg at jeg hadde rett.
Foran meg lå det som engang var en antydning til plen, nå som et nordnorsk svar på en sibirsk tundra.
-Hva har du gjort, gispet jeg..
-Jeg har fjernet løvetann, svarte han
-Men, hvor er plenen, den er jo svidd bort!
-Jepp, svarte han fornøyd. Men du ser ikke en eneste løvetann!

Døden har ofte en årsak 2

-"De er jammen fine, disse frosne kanelbollene!"
Vi sitter i påskesolen på medbragte underlag og med barn susende forbi på slalomski. Været er upåklagelig og perfekt for husmødre med hang til kaffe og småprat.
-"Også så praktisk", sier en annen.  "Man pakker de ned hjemme og tar de ferdigtint opp  til lunsj"
- "Ja, det er så enkelt! " sukker jeg fornøyd mens jeg leverer ut en nystekt pølse til et forbipasserende barn.
Og sånn går småpludringen utover dagen. Vi har bagene fulle av pølser, kjeks og boller fra Shell. Kaffe på blanke kanner og kvikklunsj i lommene.
Så sier plutselig en av oss:
- "Det er så irriterende. Jeg prøvde den blå kjolen min i går.. Og så får jeg ikke igjen glidelåsen."
- "Ja, det er irriterende", sier den andre. "Jeg har ikke hatt på meg bunaden på 10 år."
Det blir en pause i småpraten.. Vi nipper noe tankefull til den medbrakte kaffen..
Døden har kanskje en årsak..

Døden har ofte en årsak..

Løper rundt som en hodeløs høne. Enser ingenting.  Febrilsk leting i hodet etter de siste timers historikk.  Hvor, når, hvordan?  Når brukte jeg mobilen sist?  Murphys lov?  Hvorfor forsvinner ting når man aller minst trenger det?  Og hvorfor alltid meg?  Når skal jeg lære meg å holde orden?Puls, pust, og Panikk!
Lover herved at jeg alltid, ALLTID, til enhver tid skal vite hvor jeg legger ting.  Jeg skal får orden og oversikt.  Fra og med i dag..
Egentlig, innerst inne, er jeg et ordensmenneske. Det er bare akkurat nå.  Jeg er så fryktelig sliten. Og trett.  Det har absolutt ikke noe med at jeg er lett svimmel og distré.  Neida.  Bare vent.  Når jeg kommer ovenpå, da skal dere få se dame som har orden og oversikt!  Men først må jeg bare finne mobilen min, der alle avtalene min er lagret.  For den spiller "S.O.S" når jeg må huske avtaler.. Og hvis ikke mobilen min spiller " S.O.S" om avtaler - ÅH skrekk og gru..
Puls, Pust, Panikk...
Faen heller.
Hvor var jeg sist? Når så jeg den sist?  I vesken?  I gangen?  I bilen? Ja! I bilen. Åh nei. Den har falt ut..
Søren heller så skitten bilen er!


DER! Mobilen Min!! Hurra! Puh! Faren over!
Dette kan ikke være min feil..Hvorfor er det plass til mobiler mellom setene? Det er faktisk fryktelig frustrerende! Burde ikke bilprodusentene være sitt ansvar bevisst?  Noen har et problem.. Og det er IKKE meg!
Eller kan det være at.. jeg.. orden..distré..system, ....
Kanskje døden har en årsak?

Det er service det..

 På de aller fleste bensinstasjoner får man kjøpt smågodt i pappbegre. Disse fylles opp, settes lokk på, og så betaler man en fast pris. Jeg pleier av og til å fylle et sånt beger med deilige, små, myke, livsnødvendigheter av noen karamellsjokolader, og det var det jeg gjorde for noen dager siden.
Vel inne på bensinstasjonen, fant jeg en boks, fylte den til randen, men kunne ikke finne plastlokk for å sette på. Bak disken sto en gutt i 20 årene, som så at jeg virret rundt.  Han kom mot meg og spurte
-" Træng du lokk?"  Og før jeg fikk svart fortsette han:
-"Ja, før du får jo mykje meir i den boksen der UTEN lokk. Æ pleie å ta boksan, trøkke ned bunnen, fylle opp så mykje æ klare og stappe neri med knyttnævven. Lokket træng nemlig bare å berører kanten, og du, du har jo ikkje lokk engang."
Han var nå ganske ivrig, og gestikulerte med store armbevegelser.  Jeg må på dette tidspunktet antakelig ha sett en smule forvirret ut, men  han fortsatte ufortrødent:
-"Æ gjør sånn her! " Og før jeg fikk sukk for meg, tok han tak i boksen min, slo med knyttneven nedi så sjokoladen spratt, og sa triumferende:
-" Se! Nu får du plass til meir"

Og det gjorde jeg. Riktignok hadde karamellsjokoladen inntatt en ny fasong, men dog..

Om lyse øyeblikk og ville ideer

Min store utfordring er at jeg har for mange ideer.  En genetisk arv direkte fra min mor, som har sitt opphav i Gratangen.  Jeg skal absolutt ikke legge skyld på noen i nabokommunen, men synes at noen over fjellet, bør bære litt av ansvaret!
Ideene kommer når man minst venter det. I bilen, på kjøkkenet eller på vei til jobb.  De kommer som lys fra klar himmel, og virker umiddlbart som forløsende løsninger på verdensproblemer eller lokale "Hvem har ikke satt skoene på plass-problemer" .  Det pussige er at jeg er veldig flink til å argumentere for sannhetsgehalten og nødvendigheten av nytenkingen.  Det skal nemlig mye til for å overbevise meg om noe annet!
For kollegaer og samboer kan det bli i det meste laget, selv om enkelte av ideene faktisk kan brukes! Forventningen om at ting skal iverksettes i dag, helst i går, er stor.  Og skuffelsen og fallhøyden likeså.  Det vil si: At ideene har varierende mulighet til å bli gjennomført,  har absolutt ingen betydning, så lenge vi setter dem i verk!
Og det er vel en av de tyngste børene med boblende ideer.  De er slett ikke alltid like gode, og må, i rettferdighetens navn, tåle at de ikke alltid faller i god jord.  Og her ligger utfordringen:  Jeg kan ikke begripe hvorfor!
Min gode venn og kollega som jeg jobbet tett med i flere år, sukket nok mang en gang. Men hun utviklet  gode metoder for å håndtere dem:  Delvis var hun sånn selv! Eller delvis sa hun rett ut:  " Nei, vet du hva Margrethe.  Nå får du skjerpe deg! " Og så snakket vi ikke mer om den saken.  Helt til neste lyse idee..

Om snøen som faller i år

I år har vi skikkelig vinter. 
Vi har  kjøpt nye ski, snowboard, dunjakker og polvotter.  Naboen har fått snøfres, en kollega har sikret seg elektriske skosåler, og undertegnede har flyborne ullsokker helt fra Moskva. 
Hele Norge dekkes i hvitt. Også vi som bor nord for polarsirkelen.  Her oppholder vi oss stort sett innendørs, hvis vi ikke er, vel å merke, ute for å måke oppkjørselen fri for snø.   Her forleden gikk jeg inn i butikken for å handle litt.  Og fant bilen utenfor fullstendig begravd på bare 10 min.
Det blir noen tonn snømåking, og nye muskler oppdages for hver dag.  Nabofruen sukket over snøskuffelen i går: "Har han ikke fått nok nu.  Ska vi få snø oppetter hustakan før han e fornøyd?"  Og jeg er skjønt enig i at Nå er det nok, og at "han" nu må skjerpe seg!
På facebook prøvde en seg på å averterer snø til salgs, "Hentes i Bergvg. 10",  men avsettingen var visst ikke så god.     
Likevel finnes der blide ski -entusiaster, med blå swix i blikket og mantraet: "Ka skulle vi gjort uten snøen, skulle vi bært skien?"  
Yr.no kjører en upartisk linje. Der meldes det bare om mer snø de kommende døgnene.  

AVSLØRT!

Sist sommer ferierte vi på vakre Barbados.  Den yngste i familien var akkurat i tannfellingen, og mistet intet mindre enn 3 tenner i løpet av fjorten dager.  Pussig nok fører tannfeen norsk valuta, også på Barbados, og poden var godt fornøyd.
I dag da vi var på vei til butikken, foregikk samtalen omtrent sånn:
Minsten:  "Du mamma.  Hvis tannfeen har vært og tatt tanna, og lagt 8 kr oppi, kan da de voksne ta pengan fordi dem syns det er for masse?"
Mor:  "Neida.  Det går ikke an.  For man kan ikke ta tilbake noe man allerede har gitt."
Liten tenkepause..
Minsten:  "ÅHåå... Det va det æ visste.  Det e ikkje tannfeen som legg pengan i glasset.  Det e du.  For du sa at man ikkje kan ta tilbake pengan, og da må det jo være dæ som har lagt de der..."
Ettersom jeg var svar skyldig kjørte vi i stillhet til butikken.

Vel fremme på parkeringsplassen så han på meg og sa:  " Du mamma.  Det e kanskje du som hjelper julenissen også?"

Mulig..

Mulig min siste blogg igjen vil gi meg verv i "Bad Mother Assosiations"!

HusmorGen

Noen ganger bare må jeg.   Husmorgenet mitt får akutt behov for å rydde, og i dag gikk det utover gutterom fylt til randen.
Guttene har streng beskjed om at de må rydde selv, men sortering er ikke deres sterkeste side. Lego, actionfigurer, bakugan, og nintendospill  flyter rundt i salig blanding.  
I dag øynet jeg sjansen. Den ene var avvæpnet med influensa og den andre på skolen. Rydding kan bare skje når guttene ikke er tilstede, ellers vil min minste Askeladd spare på alt: "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den og", sier lillegutt.  
Eller han sier vel egentlig noe sånt som:  "MAMMA!  HAR DU KASTA DENNA??  MEN Æ BRUKE DEN JO!!"  Hvilket er en sannhet med modifikasjoner ettersom leken beviselig er dekket med en cm støv.  En gang sto han til og med og sperret veien inn til rommet sitt, i frykt for at jeg skulle rydde vekk yndlingslekene hans.
Dermed  gikk jeg til angrep med vaskebøtte og svarte sekker.  Fikk tømt hyller og skap for diverse, og fylte 4 sekker til randen!

Det beste med det hele er at det synes slettes ikke, og ingenting vil noensinne bli savnet.

Fornøyd selvtillit

Alle burde ha en 6-årings fornøyde selvtillit!
Her forleden dro vi i hoppbakken, igjen.  Med ull innerst, og mot ytterst var vi væpnet for nye utfordringer en tirsdagskveld.
De siste dagenes snøvær virket ikke avskrekkende på noen av oss. Ei heller dårlig sikt, så vi gikk på med krum nese for å tråkke løyper.  Det gikk halvannen time før vi var ferdige og de første hopperne kunne sette utfor.
Min yngste hadde bestemt seg for at han skulle hoppe i femmern i dag.  Mor var skeptisk, men da vi endelig fikk klarsignal til å hoppe, satt han utfor uten å blunke. Han sto med glans, svært fornøyd med seg selv!
Etter tre hopp, falt han. Og slo seg grundig i hodet.  Det ble tårer og tenners gnissel: Æ skal aldri i hoppbakken igjen! Og dermed var det avgjort.


Men så kom en av gammelgutta i hoppbakken. Han løftet opp lillemann. Trøstet og klappet, tørket briller, strammet bindinger, hvisket ham noe i øret og vips var minsten igjen klar for å hoppe.
Utfor femmer for han, og erklærte da han var ferdig: Æ tok han mamma! Æ va bæst!


Det er fornøyd selvtillit det!

Til mine Dulcineas

Hver sjette uke treffer jeg mine fortreffelige, fantastiske, energiske, morsomme, pulserende og til tider hysteriske bokvenninner:  Dulcineas. 
For en damegjeng.  For et utrolig paradis å komme til når grå hverdager omslutter en, og endeløse grå dager står i kø.  Der blir man møtt med varme og latter, morsomme replikker, og fornuftige resonnement over spennende bøker.  For bøker blir lest og diskutert og til tider massakert under kresne dameblikk, mens ost og vin  nytes.  
Innimellom kan man lene seg tilbake, betrakte den gestikulerende og engasjerte dameflokken, høre heftige stemmer som driver fram i crecendo.  Eller selv hive seg inn i forrykende diskusjoner, der engasjementet er rødt og intenst.    


Vi leser den ene perlen etter den andre, og har dypdykk i forfatternes liv og forfatterskap.  Vi analyserer bøker, smaker på ordene som om de er av gammel årgang, og filosoferer rundt skribentenes betraktninger.  
Det er berikende å sitte sammen og ha lest den samme boken, og gjort oss inntrykk, alt ettersom vi er som mennesker, og hvor vi befinner oss i livet. 
Disse dagene er som vannhullene i ørkenen, som duggfriske soloppganger, gyldne timer eller hva klisjeene sier.  Det er her man henter frem inspirasjonene og krefter til nye dager.  Her får drømmene kraft, blir hørt og respektert, og igjen tilført liv, tro og håp.  

For oppi det hele, i all tung filosofi og analyse, har vi de av oss som er av den håpløse romantiske sorten. Vi som liker at bøkene slutter godt og at alt går bra.  For meg er Dulcienas sånn, som en spennende bok, der jeg vet at enden er god, men likevel må kikke på siste side..

Skihopping er ikke for pyser!

På andre året befinner jeg meg i den lokale hoppklubben, med to ivrige poder.  Som oftest når jeg kommer dit, blir jeg plassert i en fluktstol, med nykokt kaffe, og med førsteklasses utsikt over ivrige håpefulle i fritt svev.

Det hender til og med at klubbens seniorer  slenger pølser på grillen, en forteffelig blanding for pysete mødre som liker bakkekontakt.

Men plutselig en dag, var jeg litt stor i kjeften.  Nærmerer forklart: Jeg inngikk et veddemål om  å hoppe i femmern.. Roffern skulle hoppe i tia.. Og jeg skjønte at hvis jeg skulle få noe som helst respekt heretter, måtte jeg opp av fluktstolen, kle på ski og sette utfor.  Riktignok ikke i 90 m bakke, men i 5-metern.  Ille nok for en som aldri har hatt hoppski på bena, og som får den store skjelven i husets trappestige.

Vel, som sagt så gjort, avgårde bar det i prøverommet for å møte skjebnen.(Jada, jada - jeg er kjent for å dramatisere litt,
og jeg er ennå litt trist for at jeg ikke dristet meg til rosa outfit når jeg først skulle hoppe)

Og utfor bar det.  Stil 2, 3 og et hopp på 3 meter.  Skuffende?  Overhode ikke.  Jeg hadde hoppet før Roffern, og fikk masse opperksomhet.
Dessverre har jeg har igjen vært ute og slengt med leppa. Skal møte Roffern tirsdag for å hoppe i tiern.

Hysjda barn! Mor gjør så godt hun kan!

Om Bad Mother Assosiation:
Da er nok medlemskapet mitt igjen fornyet.  Forøvrig har jeg ved flere anledninger vært president og æresmedlem, men akkurat i det siste har jeg vært ganske så pliktoppfyllende og bare hatt støttemedlemskap.

BMA ble startet en vinterdag, i frustrasjon, sammen med en god venninne, der vi var skjønt enige om at vi slett ikke tilhørte kategorien bollebakende, tålmodige og forståelsefulle mødre.  Tvert i mot er vi brølende øgler, som maser og kjefter og som egentlig aller mest har lyst å sitte på kafe og drikke vin. For oss selv. Helt alene!
Jeg vet, jeg er lærer, burde vite bedre, kjenne til PMTO og gode beskjeder, og vite at den eneste måten barna lærer på er ved positiv stimulering og oppmuntring. Jada, jada..
Det nytter altså ikke å si:  "hvor  mange ganger skal jeg si  at..."  Eller " har jeg ikke sagt dette tusen ganger før..."  eller "Rydd rommet ditt ellers.. "  For det funker ikke... Det vet alle!

Vel, nytt medlemskap er nå altså fornyet, og av en eller annen grunn fornyes det stadig i helgene.  Når vi egentilg skal kose oss og ha det hyggelig.  For da ser de for mye tv, er for mye inne, er for dårlig kledt og skal du virkelig gå med den buksen der?,  Og så sier de ikke fra hvor de går og så har de slengt de våte vottene i gangen, og herregud, har jeg ikke sagt at sekken skal opp på rommet??

Mine barn er i grunnen ganske så flinke og greie. Det er ikke det det kommer an på.  De gjør bare ikke alltid og til enhver tid de tingene jeg vil akkurat når jeg vil! Og ser de ikke at mamma er sliten?
Jeg ser jo hvem som eier problemet. Skrekkøgla bør egentlig lære seg å telle til ti - selv om det er en uoverkommerlig oppgave av og til.

Og innimellom kapitulerer jeg, og allierer meg med medsøstre og likesinnede som gjør akkurat det samme som meg.  Bad Mother Assosiation motto for mislykkede mødre er- hysjda, mor gjør så godt hun kan - til  trøst og oppbacking.  Og forsikring om at vi ikke ødelegger barna våre helt. Nesten som når barna lærer å sykle - opp igjen, og prøv på nytt.

Men hvis man plutselig drar i bassenget og deretter hjem for å lage vafler, eller tar fornøyde barn med på skitur og lager bål, da står medlemskapet i fare. Enn så lenge.
For det er alltid lov å komme tilbake igjen.

Dikt til ettertanke av Jan Magnus Bruheim

Denne har jeg stjålet hos en annen blogger og diktet han hadde funnet frem til av Jan Magnus Bruheim er veldig flott! Bruheim født og oppvokst i Skjåk, bodde i 7 år i Botnane, like ved Høljebyen.

DEN ANNSAME

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.

Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes på dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.