Norwegian -here we come!

FOR en som er jålete ubesluttsom, kan koffertpakking være en utfordring. Det ender alltid med at jeg må sitte på lokket som dermed åpner seg som en springfjær ved ankomst.
Jeg kan ikke si at jeg liker det.  Ei heller småkjekke kommentarer om koffertstørrelser,  som antyder permanent flytting.  At noen lar det gå sport i å pakke minst mulig, er beundringsverdig, men fullstendig utenkelig i min verden. Men i det minste pleier jeg å få med meg kofferten, noe som enkelte jeg kjenner, har klart å glemme.  Og som neste dag måtte bli sendt med il-post for å nå frem.


UANSETT tenker jeg at det er på sin plass å sende ut et aldri så  lite varsel til Norwegian. Personlig er jeg full av optimisme når Dulcineaene skal til sydlige breddegrader, og ser ingen grunn til bekymring. Likevel kan det være Norwegian-ansatte setter pris på advarselen, og setter inn ekstra bemanning. Om ikke lenge kommer nemlig 6 blide og fornøyde damer med koffertene sine, størrelse Dumbo. Koffertene altså.  Jeg er kanskje litt forutinntatt, men tviler på at noen av oss er pakkeeksperter. Vi har nemlig viktigere ting som bøker og vin å konsentrere oss om, og må overlate Travel Light til andre.

Spøkelser på høylys dag

NAMEDROPPING og "riktige venner" er aktuelt og trendy som aldri før.  Men nå for tiden er det i tillegg viktig å ha kontakter på den andre siden. Stadig flere har sett spøkelser, ånder og kornsirkler i full blomst. Det blir i det meste laget, men jeg kan være enig i at vi slett ikke kjenner til alt mellom himmel og jord, og at enkelte ting bare ikke kan forklares.
Som kvinnelig intusisjon.  Jeg vet for eksempel ganske nøyaktig om Harstadværingen skal ut på møte om kvelden i det han kommer hjem.

-Når går du da?

 -Hæ??  Hva? Eh.. sånn rundt åtte.. Hvordan vet du det?

-Vel, jeg hørte det da du kom inn døren!

Sånn omtrent.  Når man har bodd sammen like lenge som en godt lagret vin og en gammel pultost, kjenner man til noen særegenheter.  Om det er okkult eller ikke, får andre ta stilling til.
 I julen i fjor, var vi som vanlig på familiebesøk i Kårbøgården.  Slik tradisjonen er hvert år.  Huset er  gammelt, velholdt og innbyr til julesteming og julefred.  Inne var lysene tent, lutefisken fortært og barna løp utålmodig rundt, som alle barn på lille julaften.
Et vakkert øyeblikk! Likevel fikk jeg nok av løpende ben og urolige kropper, og foreslo dermed spøkelsesjakt med favorittonkelen.  Her er et skikkelig mørkeloft, må vite, og guttene jublet over forslaget.  Onkelen fikk et underlig smil om munnen, gned hendene sammen og nikket fornøyd.  Og avgårde for de "Tre musketerer". Eller to da.  Den eldste som hadde avslørt onkelens forsøk på å skremme, himlet med øynene og ble igjen for å se "Hovmesteren" med oss andre.
Da loftstrappen sto foran de to eventyrerne ble det hele litt mer skummelt.  Det var mørkt!  Derfor ble de enige om at den minste skulle gå opp først. Onkelen som småflirende kom rett bak, hadde akkurat tenkt ut en passe skremmende kommentar, da minsten utbrøt:
Oi, onkel!  Så du det?  Heia Spøkelse!
Min minsten hørte aldri svaret.  Bare rabalderet fra en blek og skremt onkel som løp det forteste han kunne ned trappene.
Inn i stuen kom den bittelilleminste av alle og kunne konstatere at han hadde hilst på spøkelsene på loftet og om han kunne få litt mer iskrem.

Vel, i det minste gjør vi som tv, ukeblader og kongehus.  Vi jakter på spøkelser og er trendy!