Døden har ofte en årsak..

Løper rundt som en hodeløs høne. Enser ingenting.  Febrilsk leting i hodet etter de siste timers historikk.  Hvor, når, hvordan?  Når brukte jeg mobilen sist?  Murphys lov?  Hvorfor forsvinner ting når man aller minst trenger det?  Og hvorfor alltid meg?  Når skal jeg lære meg å holde orden?Puls, pust, og Panikk!
Lover herved at jeg alltid, ALLTID, til enhver tid skal vite hvor jeg legger ting.  Jeg skal får orden og oversikt.  Fra og med i dag..
Egentlig, innerst inne, er jeg et ordensmenneske. Det er bare akkurat nå.  Jeg er så fryktelig sliten. Og trett.  Det har absolutt ikke noe med at jeg er lett svimmel og distré.  Neida.  Bare vent.  Når jeg kommer ovenpå, da skal dere få se dame som har orden og oversikt!  Men først må jeg bare finne mobilen min, der alle avtalene min er lagret.  For den spiller "S.O.S" når jeg må huske avtaler.. Og hvis ikke mobilen min spiller " S.O.S" om avtaler - ÅH skrekk og gru..
Puls, Pust, Panikk...
Faen heller.
Hvor var jeg sist? Når så jeg den sist?  I vesken?  I gangen?  I bilen? Ja! I bilen. Åh nei. Den har falt ut..
Søren heller så skitten bilen er!


DER! Mobilen Min!! Hurra! Puh! Faren over!
Dette kan ikke være min feil..Hvorfor er det plass til mobiler mellom setene? Det er faktisk fryktelig frustrerende! Burde ikke bilprodusentene være sitt ansvar bevisst?  Noen har et problem.. Og det er IKKE meg!
Eller kan det være at.. jeg.. orden..distré..system, ....
Kanskje døden har en årsak?

Det er service det..

 På de aller fleste bensinstasjoner får man kjøpt smågodt i pappbegre. Disse fylles opp, settes lokk på, og så betaler man en fast pris. Jeg pleier av og til å fylle et sånt beger med deilige, små, myke, livsnødvendigheter av noen karamellsjokolader, og det var det jeg gjorde for noen dager siden.
Vel inne på bensinstasjonen, fant jeg en boks, fylte den til randen, men kunne ikke finne plastlokk for å sette på. Bak disken sto en gutt i 20 årene, som så at jeg virret rundt.  Han kom mot meg og spurte
-" Træng du lokk?"  Og før jeg fikk svart fortsette han:
-"Ja, før du får jo mykje meir i den boksen der UTEN lokk. Æ pleie å ta boksan, trøkke ned bunnen, fylle opp så mykje æ klare og stappe neri med knyttnævven. Lokket træng nemlig bare å berører kanten, og du, du har jo ikkje lokk engang."
Han var nå ganske ivrig, og gestikulerte med store armbevegelser.  Jeg må på dette tidspunktet antakelig ha sett en smule forvirret ut, men  han fortsatte ufortrødent:
-"Æ gjør sånn her! " Og før jeg fikk sukk for meg, tok han tak i boksen min, slo med knyttneven nedi så sjokoladen spratt, og sa triumferende:
-" Se! Nu får du plass til meir"

Og det gjorde jeg. Riktignok hadde karamellsjokoladen inntatt en ny fasong, men dog..

Om lyse øyeblikk og ville ideer

Min store utfordring er at jeg har for mange ideer.  En genetisk arv direkte fra min mor, som har sitt opphav i Gratangen.  Jeg skal absolutt ikke legge skyld på noen i nabokommunen, men synes at noen over fjellet, bør bære litt av ansvaret!
Ideene kommer når man minst venter det. I bilen, på kjøkkenet eller på vei til jobb.  De kommer som lys fra klar himmel, og virker umiddlbart som forløsende løsninger på verdensproblemer eller lokale "Hvem har ikke satt skoene på plass-problemer" .  Det pussige er at jeg er veldig flink til å argumentere for sannhetsgehalten og nødvendigheten av nytenkingen.  Det skal nemlig mye til for å overbevise meg om noe annet!
For kollegaer og samboer kan det bli i det meste laget, selv om enkelte av ideene faktisk kan brukes! Forventningen om at ting skal iverksettes i dag, helst i går, er stor.  Og skuffelsen og fallhøyden likeså.  Det vil si: At ideene har varierende mulighet til å bli gjennomført,  har absolutt ingen betydning, så lenge vi setter dem i verk!
Og det er vel en av de tyngste børene med boblende ideer.  De er slett ikke alltid like gode, og må, i rettferdighetens navn, tåle at de ikke alltid faller i god jord.  Og her ligger utfordringen:  Jeg kan ikke begripe hvorfor!
Min gode venn og kollega som jeg jobbet tett med i flere år, sukket nok mang en gang. Men hun utviklet  gode metoder for å håndtere dem:  Delvis var hun sånn selv! Eller delvis sa hun rett ut:  " Nei, vet du hva Margrethe.  Nå får du skjerpe deg! " Og så snakket vi ikke mer om den saken.  Helt til neste lyse idee..

Om snøen som faller i år

I år har vi skikkelig vinter. 
Vi har  kjøpt nye ski, snowboard, dunjakker og polvotter.  Naboen har fått snøfres, en kollega har sikret seg elektriske skosåler, og undertegnede har flyborne ullsokker helt fra Moskva. 
Hele Norge dekkes i hvitt. Også vi som bor nord for polarsirkelen.  Her oppholder vi oss stort sett innendørs, hvis vi ikke er, vel å merke, ute for å måke oppkjørselen fri for snø.   Her forleden gikk jeg inn i butikken for å handle litt.  Og fant bilen utenfor fullstendig begravd på bare 10 min.
Det blir noen tonn snømåking, og nye muskler oppdages for hver dag.  Nabofruen sukket over snøskuffelen i går: "Har han ikke fått nok nu.  Ska vi få snø oppetter hustakan før han e fornøyd?"  Og jeg er skjønt enig i at Nå er det nok, og at "han" nu må skjerpe seg!
På facebook prøvde en seg på å averterer snø til salgs, "Hentes i Bergvg. 10",  men avsettingen var visst ikke så god.     
Likevel finnes der blide ski -entusiaster, med blå swix i blikket og mantraet: "Ka skulle vi gjort uten snøen, skulle vi bært skien?"  
Yr.no kjører en upartisk linje. Der meldes det bare om mer snø de kommende døgnene.  

AVSLØRT!

Sist sommer ferierte vi på vakre Barbados.  Den yngste i familien var akkurat i tannfellingen, og mistet intet mindre enn 3 tenner i løpet av fjorten dager.  Pussig nok fører tannfeen norsk valuta, også på Barbados, og poden var godt fornøyd.
I dag da vi var på vei til butikken, foregikk samtalen omtrent sånn:
Minsten:  "Du mamma.  Hvis tannfeen har vært og tatt tanna, og lagt 8 kr oppi, kan da de voksne ta pengan fordi dem syns det er for masse?"
Mor:  "Neida.  Det går ikke an.  For man kan ikke ta tilbake noe man allerede har gitt."
Liten tenkepause..
Minsten:  "ÅHåå... Det va det æ visste.  Det e ikkje tannfeen som legg pengan i glasset.  Det e du.  For du sa at man ikkje kan ta tilbake pengan, og da må det jo være dæ som har lagt de der..."
Ettersom jeg var svar skyldig kjørte vi i stillhet til butikken.

Vel fremme på parkeringsplassen så han på meg og sa:  " Du mamma.  Det e kanskje du som hjelper julenissen også?"

Mulig..

Mulig min siste blogg igjen vil gi meg verv i "Bad Mother Assosiations"!

HusmorGen

Noen ganger bare må jeg.   Husmorgenet mitt får akutt behov for å rydde, og i dag gikk det utover gutterom fylt til randen.
Guttene har streng beskjed om at de må rydde selv, men sortering er ikke deres sterkeste side. Lego, actionfigurer, bakugan, og nintendospill  flyter rundt i salig blanding.  
I dag øynet jeg sjansen. Den ene var avvæpnet med influensa og den andre på skolen. Rydding kan bare skje når guttene ikke er tilstede, ellers vil min minste Askeladd spare på alt: "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den og", sier lillegutt.  
Eller han sier vel egentlig noe sånt som:  "MAMMA!  HAR DU KASTA DENNA??  MEN Æ BRUKE DEN JO!!"  Hvilket er en sannhet med modifikasjoner ettersom leken beviselig er dekket med en cm støv.  En gang sto han til og med og sperret veien inn til rommet sitt, i frykt for at jeg skulle rydde vekk yndlingslekene hans.
Dermed  gikk jeg til angrep med vaskebøtte og svarte sekker.  Fikk tømt hyller og skap for diverse, og fylte 4 sekker til randen!

Det beste med det hele er at det synes slettes ikke, og ingenting vil noensinne bli savnet.

Fornøyd selvtillit

Alle burde ha en 6-årings fornøyde selvtillit!
Her forleden dro vi i hoppbakken, igjen.  Med ull innerst, og mot ytterst var vi væpnet for nye utfordringer en tirsdagskveld.
De siste dagenes snøvær virket ikke avskrekkende på noen av oss. Ei heller dårlig sikt, så vi gikk på med krum nese for å tråkke løyper.  Det gikk halvannen time før vi var ferdige og de første hopperne kunne sette utfor.
Min yngste hadde bestemt seg for at han skulle hoppe i femmern i dag.  Mor var skeptisk, men da vi endelig fikk klarsignal til å hoppe, satt han utfor uten å blunke. Han sto med glans, svært fornøyd med seg selv!
Etter tre hopp, falt han. Og slo seg grundig i hodet.  Det ble tårer og tenners gnissel: Æ skal aldri i hoppbakken igjen! Og dermed var det avgjort.


Men så kom en av gammelgutta i hoppbakken. Han løftet opp lillemann. Trøstet og klappet, tørket briller, strammet bindinger, hvisket ham noe i øret og vips var minsten igjen klar for å hoppe.
Utfor femmer for han, og erklærte da han var ferdig: Æ tok han mamma! Æ va bæst!


Det er fornøyd selvtillit det!

Til mine Dulcineas

Hver sjette uke treffer jeg mine fortreffelige, fantastiske, energiske, morsomme, pulserende og til tider hysteriske bokvenninner:  Dulcineas. 
For en damegjeng.  For et utrolig paradis å komme til når grå hverdager omslutter en, og endeløse grå dager står i kø.  Der blir man møtt med varme og latter, morsomme replikker, og fornuftige resonnement over spennende bøker.  For bøker blir lest og diskutert og til tider massakert under kresne dameblikk, mens ost og vin  nytes.  
Innimellom kan man lene seg tilbake, betrakte den gestikulerende og engasjerte dameflokken, høre heftige stemmer som driver fram i crecendo.  Eller selv hive seg inn i forrykende diskusjoner, der engasjementet er rødt og intenst.    


Vi leser den ene perlen etter den andre, og har dypdykk i forfatternes liv og forfatterskap.  Vi analyserer bøker, smaker på ordene som om de er av gammel årgang, og filosoferer rundt skribentenes betraktninger.  
Det er berikende å sitte sammen og ha lest den samme boken, og gjort oss inntrykk, alt ettersom vi er som mennesker, og hvor vi befinner oss i livet. 
Disse dagene er som vannhullene i ørkenen, som duggfriske soloppganger, gyldne timer eller hva klisjeene sier.  Det er her man henter frem inspirasjonene og krefter til nye dager.  Her får drømmene kraft, blir hørt og respektert, og igjen tilført liv, tro og håp.  

For oppi det hele, i all tung filosofi og analyse, har vi de av oss som er av den håpløse romantiske sorten. Vi som liker at bøkene slutter godt og at alt går bra.  For meg er Dulcienas sånn, som en spennende bok, der jeg vet at enden er god, men likevel må kikke på siste side..

Skihopping er ikke for pyser!

På andre året befinner jeg meg i den lokale hoppklubben, med to ivrige poder.  Som oftest når jeg kommer dit, blir jeg plassert i en fluktstol, med nykokt kaffe, og med førsteklasses utsikt over ivrige håpefulle i fritt svev.

Det hender til og med at klubbens seniorer  slenger pølser på grillen, en forteffelig blanding for pysete mødre som liker bakkekontakt.

Men plutselig en dag, var jeg litt stor i kjeften.  Nærmerer forklart: Jeg inngikk et veddemål om  å hoppe i femmern.. Roffern skulle hoppe i tia.. Og jeg skjønte at hvis jeg skulle få noe som helst respekt heretter, måtte jeg opp av fluktstolen, kle på ski og sette utfor.  Riktignok ikke i 90 m bakke, men i 5-metern.  Ille nok for en som aldri har hatt hoppski på bena, og som får den store skjelven i husets trappestige.

Vel, som sagt så gjort, avgårde bar det i prøverommet for å møte skjebnen.(Jada, jada - jeg er kjent for å dramatisere litt,
og jeg er ennå litt trist for at jeg ikke dristet meg til rosa outfit når jeg først skulle hoppe)

Og utfor bar det.  Stil 2, 3 og et hopp på 3 meter.  Skuffende?  Overhode ikke.  Jeg hadde hoppet før Roffern, og fikk masse opperksomhet.
Dessverre har jeg har igjen vært ute og slengt med leppa. Skal møte Roffern tirsdag for å hoppe i tiern.

Hysjda barn! Mor gjør så godt hun kan!

Om Bad Mother Assosiation:
Da er nok medlemskapet mitt igjen fornyet.  Forøvrig har jeg ved flere anledninger vært president og æresmedlem, men akkurat i det siste har jeg vært ganske så pliktoppfyllende og bare hatt støttemedlemskap.

BMA ble startet en vinterdag, i frustrasjon, sammen med en god venninne, der vi var skjønt enige om at vi slett ikke tilhørte kategorien bollebakende, tålmodige og forståelsefulle mødre.  Tvert i mot er vi brølende øgler, som maser og kjefter og som egentlig aller mest har lyst å sitte på kafe og drikke vin. For oss selv. Helt alene!
Jeg vet, jeg er lærer, burde vite bedre, kjenne til PMTO og gode beskjeder, og vite at den eneste måten barna lærer på er ved positiv stimulering og oppmuntring. Jada, jada..
Det nytter altså ikke å si:  "hvor  mange ganger skal jeg si  at..."  Eller " har jeg ikke sagt dette tusen ganger før..."  eller "Rydd rommet ditt ellers.. "  For det funker ikke... Det vet alle!

Vel, nytt medlemskap er nå altså fornyet, og av en eller annen grunn fornyes det stadig i helgene.  Når vi egentilg skal kose oss og ha det hyggelig.  For da ser de for mye tv, er for mye inne, er for dårlig kledt og skal du virkelig gå med den buksen der?,  Og så sier de ikke fra hvor de går og så har de slengt de våte vottene i gangen, og herregud, har jeg ikke sagt at sekken skal opp på rommet??

Mine barn er i grunnen ganske så flinke og greie. Det er ikke det det kommer an på.  De gjør bare ikke alltid og til enhver tid de tingene jeg vil akkurat når jeg vil! Og ser de ikke at mamma er sliten?
Jeg ser jo hvem som eier problemet. Skrekkøgla bør egentlig lære seg å telle til ti - selv om det er en uoverkommerlig oppgave av og til.

Og innimellom kapitulerer jeg, og allierer meg med medsøstre og likesinnede som gjør akkurat det samme som meg.  Bad Mother Assosiation motto for mislykkede mødre er- hysjda, mor gjør så godt hun kan - til  trøst og oppbacking.  Og forsikring om at vi ikke ødelegger barna våre helt. Nesten som når barna lærer å sykle - opp igjen, og prøv på nytt.

Men hvis man plutselig drar i bassenget og deretter hjem for å lage vafler, eller tar fornøyde barn med på skitur og lager bål, da står medlemskapet i fare. Enn så lenge.
For det er alltid lov å komme tilbake igjen.