NAMEDROPPING og "riktige venner" er aktuelt og trendy som aldri før. Men nå for tiden er det i tillegg viktig å ha kontakter på den andre siden. Stadig flere har sett spøkelser, ånder og kornsirkler i full blomst. Det blir i det meste laget, men jeg kan være enig i at vi slett ikke kjenner til alt mellom himmel og jord, og at enkelte ting bare ikke kan forklares.
Som kvinnelig intusisjon. Jeg vet for eksempel ganske nøyaktig om Harstadværingen skal ut på møte om kvelden i det han kommer hjem.
-Når går du da?
-Hæ?? Hva? Eh.. sånn rundt åtte.. Hvordan vet du det?
-Vel, jeg hørte det da du kom inn døren!Sånn omtrent. Når man har bodd sammen like lenge som en godt lagret vin og en gammel pultost, kjenner man til noen særegenheter. Om det er okkult eller ikke, får andre ta stilling til.
I julen i fjor, var vi som vanlig på familiebesøk i Kårbøgården. Slik tradisjonen er hvert år. Huset er gammelt, velholdt og innbyr til julesteming og julefred. Inne var lysene tent, lutefisken fortært og barna løp utålmodig rundt, som alle barn på lille julaften.
Et vakkert øyeblikk! Likevel fikk jeg nok av løpende ben og urolige kropper, og foreslo dermed spøkelsesjakt med favorittonkelen. Her er et skikkelig mørkeloft, må vite, og guttene jublet over forslaget. Onkelen fikk et underlig smil om munnen, gned hendene sammen og nikket fornøyd. Og avgårde for de "Tre musketerer". Eller to da. Den eldste som hadde avslørt onkelens forsøk på å skremme, himlet med øynene og ble igjen for å se "Hovmesteren" med oss andre.
Da loftstrappen sto foran de to eventyrerne ble det hele litt mer skummelt. Det var mørkt! Derfor ble de enige om at den minste skulle gå opp først. Onkelen som småflirende kom rett bak, hadde akkurat tenkt ut en passe skremmende kommentar, da minsten utbrøt:
Oi, onkel! Så du det? Heia Spøkelse!
Min minsten hørte aldri svaret. Bare rabalderet fra en blek og skremt onkel som løp det forteste han kunne ned trappene.
Inn i stuen kom den bittelilleminste av alle og kunne konstatere at han hadde hilst på spøkelsene på loftet og om han kunne få litt mer iskrem.
Vel, i det minste gjør vi som tv, ukeblader og kongehus. Vi jakter på spøkelser og er trendy!
Herlig! Kvinnelig intuisjon skal man ikke undervirdere.....men jeg tror at noen av oss har ett mer åpent sinn enn andre, og defor kan ta imot inntrykk vi andre overser. Både Ida og Ole så bla Einar da de var små.....skremmende hva de kunne fortelle uten å ha møtt han.....men litt godt også;) Men jeg er glad jeg er såppass kyniker at jeg slipper å få kontakt med alt som er der ute!! Hadde bitt stressa e da;) Kos dere i helga med familebesøk fra Ålebyen:))
SvarSlett