Sjefskokken og det gode liv..

Å du verden. 
Harstadværingen har inntatt kjøkkenet. Med største selvfølgelighet trakterer han stekespade og gassgrill. Med visp i den ene hånden og keramikkniv i den andre,  tryller han frem måltid som er en Michelenstjerne verdig. Huset fylles med liflige dufter av hvitløk og chili, og måltidene bærer preg av omsorg og kjærlighet. Det har vært himmelsk svinestek, Chili con carne, spicey indisk og utenomjordiske sauser som har fått sansene til å vibrere.   
Jeg er stum.  
Det er faktisk samme mannen som jeg har bodd med i et par tiår, og som nå har blitt en gourmetkokk der fløte og ekte smør er en selvfølge.  Spare-ribsen som ble servert her forleden, fikk kaloribarometeret til å gløde, og loven om måtehold ble brutt. Chefen selv foretrakk ikke en mine, men forkynte at alt var laget fra grunnen av, og at det kun var sunne råvarer. Det sier seg selv at husets energiinntak nå har økt betraktelig, og kilojoule inntatt pr måltid har blitt (g)astronomisk!

Ettersom jeg stadig oftere forvises til sofaen med dagens avis og et glass avkjølt Chablis, får jeg tid til ettertanke.  Jeg burde sikkert være bekymret over  kostholdsutviklingen.  Maten som serveres er jo tross alt noe energirik.  Men smaksopplevelsene som deles med gode venner og en god flaske vin, gjør noe med oss.
Det har derfor ført meg til følgende filosofiske sannhet:

Stor mengde kilojoule gir gode venner. 
Gode venner gir en god latter.
En god latter forlenger livet. 
Ergo sum: 
Stor mengde kilojoul gir et godt, langt liv. 


Sånn omtrentlig...