Feilfoten

I forgårs sto den feile foten opp først.  Helt av seg selv. Og fordi feilfoten fant det for godt å hive seg ut av senga før jeg hadde våknet, skulle resten av dagen bære preg av det.  Og hva er det.  Rett slett ufint spør du meg. Men så var det ingen som spurte meg denne morningen heller. 

"FeilFoten"

For det ble svært hektisk. Det var som om universets kosmiske struktur konspirerte mot meg da vi gjorde vårt ytterste for å nå formiddagsflyet til Oslo. Guttene var elektriske, jeg var småfurten og alt som kunne gå galt, gikk galt!  

Nedsnødd bil, tom bensintank, glemte billetter, ødelagt visakort og bobil i 20km/t foran oss for å nevne noe.  Flyet var selvsagt forsinket, og som om ikke det var nok ble setene rappet rett foran fjeset på oss da vi sto i innsjekkingen. Jeg ønsket meg rad 9 og vi ble plassert på rad 22.

Universet flekset muskler med andre ord, hvilket jeg satte særdeles lite pris på.

At guttene i tillegg valgte å legge ordene sur og mamma i samme setning, forbedret ikke situasjonen kan man si.

Men Universets spøkefulle opptreden avtok etterhvert og tilfredse kunne vi sette oss ombord i flyet.  Men før jeg ble for tilfreds kom jeg til å tenke på en erkjennelse jeg kom frem til for flere tiår siden: 

Universet som spinner rundt meg..

"Jeg´et og meg er ikke verdens sentrum og midtpunkt.  Jeg er endel av et hele. En kosmisk ubetydelighet!"

I sin tid var det en stooor nedtur for en bortskjemt tenåring, men det var vel litt søkt og anta at man var verdens smørøye.

Vel uansett, sett i etterpåklokskapens lys av forrige dagens hendelser, må jeg si meg ganske lettet og fornøyd. Jeg har nemlig kommet frem til følgende:
Universet spinner rundt meg likevel, og bare meg.  Ellers hadde det vel ikke brukt så mye tid og energi på å terge og irritere!