Samvittighetens letthet

Jeg beundrer min gode venninne.  Når noe ikke går etter planen sier hun med et lett skuldertrekk:
-Vel. Ikkeno å gjøre med det.
Det hun bruker et nanosekund på å riste av seg,  bruker jeg en vinter på å komme over.
Heldigvis har ikke alle disse samvittighetskvalene gått i arv til mine håpefulle.


Da familien var på tur på Hardangervidden for en tid tilbake, ble vi vitne til at minsten behersker skuldertrekk med overbevisning.  Han er på dette tidspunktet tre år, noe som selvfølgelig taler til hans fordel.
Rett ved setra der vi hadde parkert, rant en livlig elv som begge guttene straks gikk for å studere.  Jeg tok frem filmkameraet og fikk filmet da eldstemann plutselig snublet fremover. Mirakuløst nok greier han å ta seg for, og blir ikke våt på fingrene en gang.  Godt vi har lillebror da, som så rompa til storebror i været, og dermed kunne gi et velrettet spark, slik at uhellet ble fullbyrdet.


Da filmbeviset ble lagt frem om kvelden, og vi tydelig ser en svært kjent 3-åring som med et stort glis gir storebroren et realt dytt uti elven, flirte småen godt.  Skylden var han imidlertid ikke villig til å påta seg. Han rykket i den ene skulderen og himlet med øynene mens han sa:
- Det va ikkje mæ! Æ dytta ikkje!


Ah..Skulle ønske det var meg.