Ismysteriet

I fryseren hos oss hender det at det ligger ispinner.  Sånne deilige med sjokolade eller jordbær på. Og når isbilen kjører forbi med sine smektende Griegske toner, springer guttehvalpene storfornøyde ut for å handle.
Jeg har prøvd meg med  å si at når isbilen ringer, er det ikke is igjen - uten hell.  Den gikk de bare på første gangen.


Men uansett, avtalen i huset er at man spør om få, når man har lyst på.  Og det er jo greit med avtaler, så lenge de følges.  For over en periode har jeg nemlig lagt merke til at isbeholdningen har minket betydelig, sånn helt av seg selv.  Og det rare er jo selvsagt at ingen vet noe - og ingen har sett noe.


Men en dag møtte jeg minsten på kjøkkenet mens han lukket døren til fryseren. I hånden hadde han en sjokoladeis.
Det ble umiddelbart dødsstille mens vi stirret på hverandre.  Som to duellanter sto vi der, klare til å glo hverandre i senk.  Uten helt å vite når og hvordan, ble jeg plutselig klar over at jeg sto og så på poden som rolig, uten å foretrekke en mine, rev av bit for bit av papiret på isen.  Iskaldt og kaldblodig.  Og med blikket stadig festet på mitt, sa han med lav innsmigrende stemme:


- Dette var en drøm mamma.... Dette var bare en drøm....
Og borte var han.
Ismysteriet forblir nok et mysterium hos oss..