Vi hopper med freidig mot..

JEG liker instillingen. Jeg liker dristigheten og spiriten. Jeg liker mennesker som tør å satse og som har naive forestillinger om at alt kommer til å gå bra. Selv om oddsene ikke er de beste.   


For noen uker siden utfordret fire kompiser hverandre med å sette utfor 45 m bakken i skihoppanlegget.  Det er høyt, må vite, 45 m bakken. Jeg har nemlig selv stått sjelvende og sett nedover unnarennet. Uten ski, og med hendene godt festet i rekkverket. Ikke for kyllinger eller pyser altså.  Her må du ha erfaring og vite hva du gjør, ellers kan skjebnen din bli skrevet i snø rett foran øynene dine.

45 meter´n

Men altså, sesongen har akkurat startet, og min eldste og kompisene hadde bestemt seg for at 45m bakken skulle forseres.  De hadde planlagt alt i detalj;  når de skulle møtes, hvor de skulle spise middag og hvem som skulle hoppe først.   De var som høyspente fiolinstrenger, høylydte og vibrerende - før de endelig fikk skiene på seg for å sette utfor.
 
Da jeg møtte opp for å hente poden og hans venner senere på kvelden, var stemningen en annen.  Flinke og erfarne oldboys hadde gitt dem beskjed om å øve litt mer før det store unnarennet.  Det var selvsagt hengelepper og furtefjes over en lav skisko da vi vendte nesen hjemover. 


Men jeg må si jeg beundrer disse overmodige unge sjelene, som tør gjøre noe de aldri har gjort før. Jeg beundrer dem stort for at de ikke er redde for usikkerheten og utfordringene foran dem.  Og jeg beundrer 11-åringene - for deres trofasthet og lojalitet overfor hverandre.  Verden ville stått stille hvis vi ikke hadde sånne tøffinger.