Le Mourne - en tindebestigelse til besvær!

Min bedre halvdel fant ut, etter en uke med paraplydrinker på solsenger og unevnelige antall club-sandwich, at noe måtte gjøres.  Her kunne vi ikke ligge og slaske oss.  På med joggesko. Ut og trim!  

Han fant dernest ut at vi skulle bestige Le Mourne, en blankskurt fjelltopp, som rager majestetisk blant palmer og strender på Mauritius. Historien om fjellet er trist, men det skal jeg ikke fortelle om her.

Vi møtte guiden vår, Jean, i resepsjonen.  Han var på størrelse med en middels okse, med firkantet ansikt og armer til knærne.  Engelsken hans var upåklagelig, og humøret likeså.   Før vi gikk spurte  jeg ham om vi skulle gå langt?

-No Madam. The distance is nothing, but the altitude...
Det ringte noen bjeller her, men jeg var visst midlertidig døv.

Vel, vi gikk avgårde i raskt tempo og de 250 første høydemetrene gikk svært fint.  De neste 250 skulle bli mer utfordrende. Terrenget var ulendt, ble stadig brattere, og det var stadig overhengende fare for å utløse små steinras.  I 45 min brukte vi alt vi eide av muskler, konsentrasjon og styrke, ikke bare for å holde oss fast men også for å følge tempoet til  "Jean the Bull."  At han gikk foran og snakket i mobilen, var i grunnen svært absurd.

Plutselig pekte han og sa:

-We are almost there.  Can you see? 

Jeg kikket opp. Veggen foran meg var loddrett.  På venstre side var det 500 m rett ned, på høyre side et juv med uant dybde. Vinden ulte. Jeg var på dette tidspunktet vettskremt, og vurderte muligheten for at jeg skulle komme fra dette med livet i behold som svært liten.  Men med intens peptalk fra Jean, klatret jeg likevel videre og kom meg omsider opp.

Utsikten var fantastisk, naturen storslagen, og fjellveggen beseiret. Men jeg satt bare og lurte på en ting:

-Hvordan i h... Skal jeg komme meg ned igjen.

  

Nedturen var svært krevende. Delvis skliende og delvis gående snublet  vi ned fjellsiden, mens Jean jogget i lett tempo foran oss.  Med mobiltelefon selvsagt. Mer er det ikke å si om den saken.  Men at vi gjorde unna hele turen på 1t og 30 min mot det vanlige 3t, se det var vi iallefall fornøyde med.

  

I bilen tilbake til hotellet spurte vi Jean hvor ofte han gikk til toppen av Le Mourne.

-Oh, I do it once or twice a day...

Vel, vel tenkte jeg. We did it, have done it, but ain´t doing it again!

Olé Olé - Festspillene!

Byen er fylt opp av skuespillere, musikerer og elleville Harstadværinger.  Det syder av liv og engasjement.  Harstad er nå erklært en metropol, en kunstner-hovedstad.  Alle med respekt for seg selv er ute og snuser inn sambarytmer og   jazztakt.  Hvis du ikke er i Harstad denne uken, synd for deg. For det er nemlig her det skjer!Det er festspill i Harstad!








Time etter time, døgnet rundt, med fantastisk underholdning.  Konserter, dans, stand up, utstillinger og mye, mye mer i et forrykende tempo.  Her er kunstnere som har reist langt, lengre en langt med kunstferdige sceneshow. Her er store artister av internasjonalt kaliber og briljante, lokale helter som gjør stor bravur.  Alle har et mål for øye;  Begeistre det nordnorske publikum.  


Og vi lar oss begeistre helt inn i de små timer til vi møtes på festspillklubben.  De store kunstnerne og oss småfolk. 
 En venninne sa henrykt i går:
- Ja her sett vi nu, i lag med de store, og e kokfornøyd vesst dem bare snakke tel oss..
I all ydmykhet fra en nordlending.


Det er i Harstad det skjer. 

Og i morgen er det meldt varmere - tosifret!
Det kan ikke bli bedre!

Og de nominerte er...

Årets foreldrepris henger høyt.  Som den alltid gjør. Foreldrestandarden skal nå heves, og skam for den som ikke,  for barna vil bukke og nikke.
Nå har det til og med blitt fremmet et forslag om at førstegangsfødende skal kurses i å bli foreldre.  Vi i Bad Mother Assosiation synes i grunnen at det er en god ide, med tanke på at de færreste barn blir født med bruksanvisning.  I allefall ikke noen som duger noe bedre enn de du får på IKEA.

Skal man i det hele tatt gjøre noe som helst krav på tittelen "Årets forelder", er det endel kunster som bør beherskes.  Visste du for eksempel at de som er nominert i år, kjører "low-carb-matpakker" der kylling og linser er hoved-ingredienser?  Eller at det betales klekkelige summer for hvert mål poden scorer på fotballbanen - av motivasjons-hensyn?  Presisjon, grundighet og utholdenhet er stikkord.  Her er det bare å holde koken,  og gud forby om du serverer kjøpekaker til 7-åringens bursdag.
Du må beherske pianospilling, fotballtrening og pølsegrilling.  Foreldremøter og håndballkamper med tilhørende kakebakst og loddsalg.  Og glem nå for all del ikke at du må hente balettkjolen på korpset kl. syv, og kjøre guttungen på rens.  Det er koordinering og logistikk av en annen verden og som ethvert flytårn kan se langt etter.

Da er det sikkert forståelig at vi i Bad Mother Assosiation for tiden holder lav profil, og prøver å feire festspillene i Harstad uten å anstrenge oss nevneverdig.  Likevel kommer jeg til å foreslå for nominasjonskomiteen en pappa som er gift med en god veninnne av meg. De hadde akkurat fått fjerdemann hjem fra sykehuset, da nabofruen stakk hodet inn døren:
-Å gud å nydelig han er, du skal vel ta ham med på babysvømming?
Han nølte ikke før han svarte han tørt:

-Babysvømming?  Han er heldig hvis han får seg et bad!

FOTBALLGLEDER - for store og små!

En gang i uken møtes seksåringen min og hans likesinnede til fotballtrening. De hyler av glede når de ser hverandre og ruller rundt som små løveunger.
Treneren gjør en enorm innsats for å lære bort pasninger, lagspill og 4-4-2.  Men seksåringer gjør likevel som de alltid gjør:  De beveger seg i flokk!
En av foreldrene fortalte at bestefaren hadde spurt hvor barnebarnet spilte på banen. Hvorpå mor resolutt hadde svart: Han spelle dær balln é!
Enkelt og greit.
Det som er misunnelsesverdig er likevel fotballgleden, og lykken over å være ute sammen med kompiser i like drakter. Vi som er foreldre får stadig være vitne til dette.
Sist cup fikk nemlig en av gutta på laget sin livs sjanse.  Han fikk tak i ballen, og løp det han orket mot målet.  Problemet var at det var hans eget mål han løp mot.  Foreldre på sidelinjen hoppet, ropte og peivet med armene. Men han var i sin egen verden.  Han var Ronaldinho. Og i mål sto en svært forvirret medspiller og gjorde så godt han kunne da ballen suste i nettet bak ham. Mor til barnet lo så hun gråt, hun regnet vel med at fotballkarrieren stoppet her. Men neida.. Guttungen var såre fornøyd med målet sitt og jublet som store fotballspillere gjør.


Min eldste, for eksempel, hadde da han var seks år,  fått i oppdrag å være keeper. Innimellom blir det jo litt kjedelig, så det var straks artigere å leke med målnettingen. Så da angrepet endelig kom, satt han fast i nettingen og kom seg ikke løs.  Pappaen trodde ikke sine egne øyne, da guttungen måtte ha hjelp av dommeren for å komme seg løs.  Jeg hadde snudd meg for å skjule latterhikstene.  Ennå kan dette fremkalle boblende humring når vi tenker på det.
Kampen for seksåringene forrige dagen endte med et tap på 2-8.
I bilen hjem pratet vi om spillet, og minstepoden snakket fornøyd om det ene målet han hadde scoret. Han gestikulerte stort i baksete, og viste til og med hvordan han hadde sparket den forbi keeperen. Etter dette ble han litt tankefull og spurte meg:
-Du, mamma, tapte vi eller vant vi?

Det er fotballglede på sitt beste!

Dagens Denial

Dagens 9 Denials

1. Jeg har et ryddig og nyvasket hus.

2. Jeg har ikke vimset rundt - neida - full kontroll.

3. Jeg har god orden i skoskapet mitt.

4. Jeg ser veldig flott ut i den gamle t-skjorten.

5. Jeg er mild og blid med barna.

6. Jeg har en plen som er frisk og grønn.

7. Jeg har ikke spist sjokolade.

8. Jeg har vært på joggetur.

9. Alt jeg har skrevet her er helt sant!

Puh.. Godt at noe er på stell i allefall.

Hage - oppdrag utført!

I år kom våren på en torsdag.  
Varmen kom fra øst, et anstrøk av tropiske vinder smøg seg forbi husveggen, og forvirret oss nordboere på det grøvste. Riktignok kom våren i år, akkurat som i fjor. Men vi i de polare strøk pleier å få våren i mindre porsjoner. Dermed ble vi tatt på sengen. 
Derfor var jeg også helt uforberedt på at hagesesongen var igang igjen. At tiden var kommet for å børste støv av river og spader for å gå væpnet ut mot viltvoksende vekster.  Innerst inne visste jeg at jeg aldri ville vinne kampen mot plen og ugress. Men gudene skal vite at det er ikke det at jeg IKKE har prøvd!  Snarere tvert imot!

Her i fjor fikk nemlig en av mine nærmeste i oppdrag å hjelpe meg med å fjerne løvetann fra plenen.  Av en eller annen grunn vokser de svært lokalt, det vil si kun på min plen.  Naboens er nemlig kjemisk renset for ugress og gule monstre, noe som betyr at min hage til stadighet ser mer tufs ut enn nødvendig.

Dermed ble oppdrag "Fjern løvetann" iverksatt.
Omtrent på dette tidspunktet befant jeg meg på sydligere breddegrader, særdeles fornøyd med at noen skulle passe hagen min mens jeg var borte.  Da ferien var over og vi kjørte hjemover, forhørte jeg meg om oppdraget.
-Fikk du fjernet løvetannen fra hagen? spurte jeg
-Jada.  Alt er ordnet.
-Fikk du vannet blomstene?
-Jada, jeg har gjort alt som du sa, svarte han.


Før vi skulle svinge inn porten, hadde jeg likvel bange anelser om at ting ikke var helt som de skulle. Og det skulle vise seg at jeg hadde rett.
Foran meg lå det som engang var en antydning til plen, nå som et nordnorsk svar på en sibirsk tundra.
-Hva har du gjort, gispet jeg..
-Jeg har fjernet løvetann, svarte han
-Men, hvor er plenen, den er jo svidd bort!
-Jepp, svarte han fornøyd. Men du ser ikke en eneste løvetann!

Døden har ofte en årsak 2

-"De er jammen fine, disse frosne kanelbollene!"
Vi sitter i påskesolen på medbragte underlag og med barn susende forbi på slalomski. Været er upåklagelig og perfekt for husmødre med hang til kaffe og småprat.
-"Også så praktisk", sier en annen.  "Man pakker de ned hjemme og tar de ferdigtint opp  til lunsj"
- "Ja, det er så enkelt! " sukker jeg fornøyd mens jeg leverer ut en nystekt pølse til et forbipasserende barn.
Og sånn går småpludringen utover dagen. Vi har bagene fulle av pølser, kjeks og boller fra Shell. Kaffe på blanke kanner og kvikklunsj i lommene.
Så sier plutselig en av oss:
- "Det er så irriterende. Jeg prøvde den blå kjolen min i går.. Og så får jeg ikke igjen glidelåsen."
- "Ja, det er irriterende", sier den andre. "Jeg har ikke hatt på meg bunaden på 10 år."
Det blir en pause i småpraten.. Vi nipper noe tankefull til den medbrakte kaffen..
Døden har kanskje en årsak..