JEG EIDE MOBIL, ALTSÅ VAR JEG.

Mobilen min er stjålet.  Min lille rosa. Mitt livs kalender.  Venner og verden der ute. Cyberspace. Alt er borte.  Stillhet.
Og hva nå?  Ingen sms, ingen mail.  Ingen ringer, ingen avtaler. Hva om jeg går glipp av noe?  Den store festen eller lottopremien?  Jeg holder det ikke ut. Hallooooo.. Hallooooo der ute... er det noen der?  


Hva gjorde Robinson Crusoe?  Hva gjorde den Avskyelige Snømannen? Loch Ness?  Elgen i solnedgang? Og hva med Obstfelders som var på feil klode?  Hvordan overlevde de?  Hva fylte de dagene med?  Mitt "Jeg", mitt "Ergo så er jeg", er borte - kanskje for alltid....
Men E.T. klarte seg. Kanskje det er håp? 
Jeg må ta meg sammen.  Dette kan ikke være mitt Sodoma og Gomorra. Jeg er jo ikke førti engang, og stort sett snill. Det må finnes en utvei. Jeg velger å siterer et Bjørnsonsk mantra høyt for meg selv: "Det går langsomt uten mobilen, men det går!".
   
-Slutt å være så dramatisk! sier Harstadværingen og himler med øynene. 
-Det har gått TO daga siden du mista telefonen. Æ e sikker på at du overleve!


 -......(surk).....

Høyfrekvent lørdagsblues

Før i verden, var jeg et A-menneske. Er fremdeles det altså, bare dagen ikke starter for tidlig.  Spesielt ikke i helgene.
Gutter, i en viss alder, ser ut til å ha en helt annen rytme.  Ukedagene er alt for tidlige, mens lørdag og søndag ikke kan starte tidlig nok. Dermed er showet igang før fuglene fiser om morgene.


Hver lørdag blir jeg nemlig vekket av Cartoon networks usannsynlige lydmiksterror. Det er rop og skrik,  engelske gloser og geværskudd i skjønn forening. Jeg tør påstå at Hertz-svingningene nærmer seg smertegrensen og at subwooferen får hjerterytmen min til å endre takt.  Gutta selv lar seg ikke affisere.  Tvert i mot, så kan det godt hende at en av dem i tillegg leker med et imaginært fly av typen støyende.   Hodeputer er ikke desiget med lyddemping, om noen skulle være uvitende om det!


Jeg og en venninne (som også har gutter i hus) har dermed kommet frem til følgende naturvitenskapelige konklusjon:  
Gutter kommer med egen lydfil.  De har egen soundtrack og egne lydeffekter. Det er krasj og bing her! Og poff og piong der! I ett sett.  Lager de den ikke selv, så gjør TVén det.


Derfor holder jeg på å forfatte et lite notat til Illustrert Vitenskap. Erfaringene kan ikke oversees, og  vitenskapsmenn fra hele verden vil nok klappe i begeistring.  Overskriften vil selvsagt være: Gutter kommer med lyd!
Pengene jeg får for min nye status som forsker skal brukes til  ørepropper. Den sorten som absorberer de skarpeste frekvensene og de som barnetv-kanalene bruker tidlig lørdag morgen..

Samvittighetens letthet

Jeg beundrer min gode venninne.  Når noe ikke går etter planen sier hun med et lett skuldertrekk:
-Vel. Ikkeno å gjøre med det.
Det hun bruker et nanosekund på å riste av seg,  bruker jeg en vinter på å komme over.
Heldigvis har ikke alle disse samvittighetskvalene gått i arv til mine håpefulle.


Da familien var på tur på Hardangervidden for en tid tilbake, ble vi vitne til at minsten behersker skuldertrekk med overbevisning.  Han er på dette tidspunktet tre år, noe som selvfølgelig taler til hans fordel.
Rett ved setra der vi hadde parkert, rant en livlig elv som begge guttene straks gikk for å studere.  Jeg tok frem filmkameraet og fikk filmet da eldstemann plutselig snublet fremover. Mirakuløst nok greier han å ta seg for, og blir ikke våt på fingrene en gang.  Godt vi har lillebror da, som så rompa til storebror i været, og dermed kunne gi et velrettet spark, slik at uhellet ble fullbyrdet.


Da filmbeviset ble lagt frem om kvelden, og vi tydelig ser en svært kjent 3-åring som med et stort glis gir storebroren et realt dytt uti elven, flirte småen godt.  Skylden var han imidlertid ikke villig til å påta seg. Han rykket i den ene skulderen og himlet med øynene mens han sa:
- Det va ikkje mæ! Æ dytta ikkje!


Ah..Skulle ønske det var meg.

40-års trass!!

"Hardtslående argumenter!"

VET dere hva? 
Fra og med i dag gjør jeg som jeg vil.  Jeg nekter heretter å være flink eller si ja til noe som helst. Jeg kommer ikke til å smile pent eller være grei.   Ikke i dag, ikke i morgen og ikke aldri!

Punktum finale og Basta bom!  
Jeg skal aldri mer brette klær, synge rent,  eller sende julekort!  Dessuten så kommer jeg til å si "Blæh" når noen er supermammaer og så skal jeg si«Gidder ikke» når det passer meg! Høyt og tydelig.  Sånn at alle forstår at her, her mine damer og herrer, er en dame i trassalderen. 

Mange kloke hoder har tydeligvis behov for å finne løsninger på trass. Irriterende nok!   Websiden "foreldre og barn" skriver at ignorering og pausetid er vanlige virkemidler. Men ikke prøv dere. Jeg har lest den, og kommer til å gjennomskue dere umiddelbart.  Og dessuten liker jeg ikke å bli ignorert  når jeg trasser!  Da er det jo mot sin hensikt.

Kjendispedagogen Jesper Juul mener at  trassalderen ikke finnes,  at det er kun en konstruksjon som sitter mellom ørene på de voksne.  Det er mulig han har rett, sånn teoretisk sett, men jeg nekter å forholde meg til det.  Sitter det mellom ørene mine, så sitter det godt der!
Da er min mor, pedagog hun også, mer til å stole på og forstå:  Hun sier: "Snille barn ber ikke, men så får de ikke heller!"  Så det så!!

SÅ nå begynner mitt nye liv.  Jeg skal spise sjokolade om natten og synge karaoke til jeg blir hes. Jeg skal gå med trange tights og komme hjem uanstendig sent. I tillegg skal noen tykke Habanas nytes i full offentlighet og gjerne i røykfri sone!  Så er dere advart. Alle flinkeflinke der ute.  Farvel!  Farvel, for våre veier skilles. Her ser du det nye meg!  En dame som vet hva hun vil.  Førti, frekk og freidig!

MEN først må jeg bli ferdig med et par småting.  Fotballtreningen til minstemann, brøddeigen og kakebakingen til en bursdag.  Men så.  TA Da!   Så skal jeg begynne å trasse!

Norwegian -here we come!

FOR en som er jålete ubesluttsom, kan koffertpakking være en utfordring. Det ender alltid med at jeg må sitte på lokket som dermed åpner seg som en springfjær ved ankomst.
Jeg kan ikke si at jeg liker det.  Ei heller småkjekke kommentarer om koffertstørrelser,  som antyder permanent flytting.  At noen lar det gå sport i å pakke minst mulig, er beundringsverdig, men fullstendig utenkelig i min verden. Men i det minste pleier jeg å få med meg kofferten, noe som enkelte jeg kjenner, har klart å glemme.  Og som neste dag måtte bli sendt med il-post for å nå frem.


UANSETT tenker jeg at det er på sin plass å sende ut et aldri så  lite varsel til Norwegian. Personlig er jeg full av optimisme når Dulcineaene skal til sydlige breddegrader, og ser ingen grunn til bekymring. Likevel kan det være Norwegian-ansatte setter pris på advarselen, og setter inn ekstra bemanning. Om ikke lenge kommer nemlig 6 blide og fornøyde damer med koffertene sine, størrelse Dumbo. Koffertene altså.  Jeg er kanskje litt forutinntatt, men tviler på at noen av oss er pakkeeksperter. Vi har nemlig viktigere ting som bøker og vin å konsentrere oss om, og må overlate Travel Light til andre.

Spøkelser på høylys dag

NAMEDROPPING og "riktige venner" er aktuelt og trendy som aldri før.  Men nå for tiden er det i tillegg viktig å ha kontakter på den andre siden. Stadig flere har sett spøkelser, ånder og kornsirkler i full blomst. Det blir i det meste laget, men jeg kan være enig i at vi slett ikke kjenner til alt mellom himmel og jord, og at enkelte ting bare ikke kan forklares.
Som kvinnelig intusisjon.  Jeg vet for eksempel ganske nøyaktig om Harstadværingen skal ut på møte om kvelden i det han kommer hjem.

-Når går du da?

 -Hæ??  Hva? Eh.. sånn rundt åtte.. Hvordan vet du det?

-Vel, jeg hørte det da du kom inn døren!

Sånn omtrent.  Når man har bodd sammen like lenge som en godt lagret vin og en gammel pultost, kjenner man til noen særegenheter.  Om det er okkult eller ikke, får andre ta stilling til.
 I julen i fjor, var vi som vanlig på familiebesøk i Kårbøgården.  Slik tradisjonen er hvert år.  Huset er  gammelt, velholdt og innbyr til julesteming og julefred.  Inne var lysene tent, lutefisken fortært og barna løp utålmodig rundt, som alle barn på lille julaften.
Et vakkert øyeblikk! Likevel fikk jeg nok av løpende ben og urolige kropper, og foreslo dermed spøkelsesjakt med favorittonkelen.  Her er et skikkelig mørkeloft, må vite, og guttene jublet over forslaget.  Onkelen fikk et underlig smil om munnen, gned hendene sammen og nikket fornøyd.  Og avgårde for de "Tre musketerer". Eller to da.  Den eldste som hadde avslørt onkelens forsøk på å skremme, himlet med øynene og ble igjen for å se "Hovmesteren" med oss andre.
Da loftstrappen sto foran de to eventyrerne ble det hele litt mer skummelt.  Det var mørkt!  Derfor ble de enige om at den minste skulle gå opp først. Onkelen som småflirende kom rett bak, hadde akkurat tenkt ut en passe skremmende kommentar, da minsten utbrøt:
Oi, onkel!  Så du det?  Heia Spøkelse!
Min minsten hørte aldri svaret.  Bare rabalderet fra en blek og skremt onkel som løp det forteste han kunne ned trappene.
Inn i stuen kom den bittelilleminste av alle og kunne konstatere at han hadde hilst på spøkelsene på loftet og om han kunne få litt mer iskrem.

Vel, i det minste gjør vi som tv, ukeblader og kongehus.  Vi jakter på spøkelser og er trendy!

Hobbyornitologi

Min far er en ihuga fulgetitter.  Ethvert flyvende objekt blir grundig studert, sjekket og  arkivert under latinske, norske og innimellom engelske navn. Vedlagt vil du også finne flyvestil og plystrelyder.  Han er en ekte fugleentusiast, og blir svært lykkelig hvis en svart-hvit fluesnapper  finner det for godt å fly innenfor hans synsvinkel. 

Min mor har et litt enklere syn på de fjærkledte skapningene.  En fugl kalles en Tetting, hverken mer eller mindre.  Er den gul, så er det en gul Tetting og er den blå, ja så er det en blå Tetting.  Denne organiseringen gjør ornitologi litt mer tilgjengelige for oss andre i familien som slett ikke bærer «Store Norske Fugleleksikon» på innerlommen.  

Jeg ser likevel  en gryende tendens hos min yngste.  Fugleentusiasmen har slått rot, og den  gjensidige forståelsen hos morfar og barnebarn er stor.  I sommer kunne man, i tide og utide, se dem glane opp i luften, utstyrt med kikkert og fuglebok.  De så svaler på høylys dag, og falker i fritt fall. Da de en dag faktisk så en slangeørn, tok de mer eller mindre av.  Den minste ropte: "Moffar! Slangeørn!"

Og avgårde for de. Den minste først og den største etter med kikkert om halsen og ørn i blikket.  Vi andre satt igjen, og forholdt oss rolige.  De små Tettingene foran oss fikk være i fred.