Til mine Dulcineas

Hver sjette uke treffer jeg mine fortreffelige, fantastiske, energiske, morsomme, pulserende og til tider hysteriske bokvenninner:  Dulcineas. 
For en damegjeng.  For et utrolig paradis å komme til når grå hverdager omslutter en, og endeløse grå dager står i kø.  Der blir man møtt med varme og latter, morsomme replikker, og fornuftige resonnement over spennende bøker.  For bøker blir lest og diskutert og til tider massakert under kresne dameblikk, mens ost og vin  nytes.  
Innimellom kan man lene seg tilbake, betrakte den gestikulerende og engasjerte dameflokken, høre heftige stemmer som driver fram i crecendo.  Eller selv hive seg inn i forrykende diskusjoner, der engasjementet er rødt og intenst.    


Vi leser den ene perlen etter den andre, og har dypdykk i forfatternes liv og forfatterskap.  Vi analyserer bøker, smaker på ordene som om de er av gammel årgang, og filosoferer rundt skribentenes betraktninger.  
Det er berikende å sitte sammen og ha lest den samme boken, og gjort oss inntrykk, alt ettersom vi er som mennesker, og hvor vi befinner oss i livet. 
Disse dagene er som vannhullene i ørkenen, som duggfriske soloppganger, gyldne timer eller hva klisjeene sier.  Det er her man henter frem inspirasjonene og krefter til nye dager.  Her får drømmene kraft, blir hørt og respektert, og igjen tilført liv, tro og håp.  

For oppi det hele, i all tung filosofi og analyse, har vi de av oss som er av den håpløse romantiske sorten. Vi som liker at bøkene slutter godt og at alt går bra.  For meg er Dulcienas sånn, som en spennende bok, der jeg vet at enden er god, men likevel må kikke på siste side..