Skihopping er ikke for pyser!

På andre året befinner jeg meg i den lokale hoppklubben, med to ivrige poder.  Som oftest når jeg kommer dit, blir jeg plassert i en fluktstol, med nykokt kaffe, og med førsteklasses utsikt over ivrige håpefulle i fritt svev.

Det hender til og med at klubbens seniorer  slenger pølser på grillen, en forteffelig blanding for pysete mødre som liker bakkekontakt.

Men plutselig en dag, var jeg litt stor i kjeften.  Nærmerer forklart: Jeg inngikk et veddemål om  å hoppe i femmern.. Roffern skulle hoppe i tia.. Og jeg skjønte at hvis jeg skulle få noe som helst respekt heretter, måtte jeg opp av fluktstolen, kle på ski og sette utfor.  Riktignok ikke i 90 m bakke, men i 5-metern.  Ille nok for en som aldri har hatt hoppski på bena, og som får den store skjelven i husets trappestige.

Vel, som sagt så gjort, avgårde bar det i prøverommet for å møte skjebnen.(Jada, jada - jeg er kjent for å dramatisere litt,
og jeg er ennå litt trist for at jeg ikke dristet meg til rosa outfit når jeg først skulle hoppe)

Og utfor bar det.  Stil 2, 3 og et hopp på 3 meter.  Skuffende?  Overhode ikke.  Jeg hadde hoppet før Roffern, og fikk masse opperksomhet.
Dessverre har jeg har igjen vært ute og slengt med leppa. Skal møte Roffern tirsdag for å hoppe i tiern.