Om lyse øyeblikk og ville ideer

Min store utfordring er at jeg har for mange ideer.  En genetisk arv direkte fra min mor, som har sitt opphav i Gratangen.  Jeg skal absolutt ikke legge skyld på noen i nabokommunen, men synes at noen over fjellet, bør bære litt av ansvaret!
Ideene kommer når man minst venter det. I bilen, på kjøkkenet eller på vei til jobb.  De kommer som lys fra klar himmel, og virker umiddlbart som forløsende løsninger på verdensproblemer eller lokale "Hvem har ikke satt skoene på plass-problemer" .  Det pussige er at jeg er veldig flink til å argumentere for sannhetsgehalten og nødvendigheten av nytenkingen.  Det skal nemlig mye til for å overbevise meg om noe annet!
For kollegaer og samboer kan det bli i det meste laget, selv om enkelte av ideene faktisk kan brukes! Forventningen om at ting skal iverksettes i dag, helst i går, er stor.  Og skuffelsen og fallhøyden likeså.  Det vil si: At ideene har varierende mulighet til å bli gjennomført,  har absolutt ingen betydning, så lenge vi setter dem i verk!
Og det er vel en av de tyngste børene med boblende ideer.  De er slett ikke alltid like gode, og må, i rettferdighetens navn, tåle at de ikke alltid faller i god jord.  Og her ligger utfordringen:  Jeg kan ikke begripe hvorfor!
Min gode venn og kollega som jeg jobbet tett med i flere år, sukket nok mang en gang. Men hun utviklet  gode metoder for å håndtere dem:  Delvis var hun sånn selv! Eller delvis sa hun rett ut:  " Nei, vet du hva Margrethe.  Nå får du skjerpe deg! " Og så snakket vi ikke mer om den saken.  Helt til neste lyse idee..