Sjefskokken og det gode liv..

Å du verden. 
Harstadværingen har inntatt kjøkkenet. Med største selvfølgelighet trakterer han stekespade og gassgrill. Med visp i den ene hånden og keramikkniv i den andre,  tryller han frem måltid som er en Michelenstjerne verdig. Huset fylles med liflige dufter av hvitløk og chili, og måltidene bærer preg av omsorg og kjærlighet. Det har vært himmelsk svinestek, Chili con carne, spicey indisk og utenomjordiske sauser som har fått sansene til å vibrere.   
Jeg er stum.  
Det er faktisk samme mannen som jeg har bodd med i et par tiår, og som nå har blitt en gourmetkokk der fløte og ekte smør er en selvfølge.  Spare-ribsen som ble servert her forleden, fikk kaloribarometeret til å gløde, og loven om måtehold ble brutt. Chefen selv foretrakk ikke en mine, men forkynte at alt var laget fra grunnen av, og at det kun var sunne råvarer. Det sier seg selv at husets energiinntak nå har økt betraktelig, og kilojoule inntatt pr måltid har blitt (g)astronomisk!

Ettersom jeg stadig oftere forvises til sofaen med dagens avis og et glass avkjølt Chablis, får jeg tid til ettertanke.  Jeg burde sikkert være bekymret over  kostholdsutviklingen.  Maten som serveres er jo tross alt noe energirik.  Men smaksopplevelsene som deles med gode venner og en god flaske vin, gjør noe med oss.
Det har derfor ført meg til følgende filosofiske sannhet:

Stor mengde kilojoule gir gode venner. 
Gode venner gir en god latter.
En god latter forlenger livet. 
Ergo sum: 
Stor mengde kilojoul gir et godt, langt liv. 


Sånn omtrentlig...

Feilfoten

I forgårs sto den feile foten opp først.  Helt av seg selv. Og fordi feilfoten fant det for godt å hive seg ut av senga før jeg hadde våknet, skulle resten av dagen bære preg av det.  Og hva er det.  Rett slett ufint spør du meg. Men så var det ingen som spurte meg denne morningen heller. 

"FeilFoten"

For det ble svært hektisk. Det var som om universets kosmiske struktur konspirerte mot meg da vi gjorde vårt ytterste for å nå formiddagsflyet til Oslo. Guttene var elektriske, jeg var småfurten og alt som kunne gå galt, gikk galt!  

Nedsnødd bil, tom bensintank, glemte billetter, ødelagt visakort og bobil i 20km/t foran oss for å nevne noe.  Flyet var selvsagt forsinket, og som om ikke det var nok ble setene rappet rett foran fjeset på oss da vi sto i innsjekkingen. Jeg ønsket meg rad 9 og vi ble plassert på rad 22.

Universet flekset muskler med andre ord, hvilket jeg satte særdeles lite pris på.

At guttene i tillegg valgte å legge ordene sur og mamma i samme setning, forbedret ikke situasjonen kan man si.

Men Universets spøkefulle opptreden avtok etterhvert og tilfredse kunne vi sette oss ombord i flyet.  Men før jeg ble for tilfreds kom jeg til å tenke på en erkjennelse jeg kom frem til for flere tiår siden: 

Universet som spinner rundt meg..

"Jeg´et og meg er ikke verdens sentrum og midtpunkt.  Jeg er endel av et hele. En kosmisk ubetydelighet!"

I sin tid var det en stooor nedtur for en bortskjemt tenåring, men det var vel litt søkt og anta at man var verdens smørøye.

Vel uansett, sett i etterpåklokskapens lys av forrige dagens hendelser, må jeg si meg ganske lettet og fornøyd. Jeg har nemlig kommet frem til følgende:
Universet spinner rundt meg likevel, og bare meg.  Ellers hadde det vel ikke brukt så mye tid og energi på å terge og irritere!

Ismysteriet

I fryseren hos oss hender det at det ligger ispinner.  Sånne deilige med sjokolade eller jordbær på. Og når isbilen kjører forbi med sine smektende Griegske toner, springer guttehvalpene storfornøyde ut for å handle.
Jeg har prøvd meg med  å si at når isbilen ringer, er det ikke is igjen - uten hell.  Den gikk de bare på første gangen.


Men uansett, avtalen i huset er at man spør om få, når man har lyst på.  Og det er jo greit med avtaler, så lenge de følges.  For over en periode har jeg nemlig lagt merke til at isbeholdningen har minket betydelig, sånn helt av seg selv.  Og det rare er jo selvsagt at ingen vet noe - og ingen har sett noe.


Men en dag møtte jeg minsten på kjøkkenet mens han lukket døren til fryseren. I hånden hadde han en sjokoladeis.
Det ble umiddelbart dødsstille mens vi stirret på hverandre.  Som to duellanter sto vi der, klare til å glo hverandre i senk.  Uten helt å vite når og hvordan, ble jeg plutselig klar over at jeg sto og så på poden som rolig, uten å foretrekke en mine, rev av bit for bit av papiret på isen.  Iskaldt og kaldblodig.  Og med blikket stadig festet på mitt, sa han med lav innsmigrende stemme:


- Dette var en drøm mamma.... Dette var bare en drøm....
Og borte var han.
Ismysteriet forblir nok et mysterium hos oss..

Vi hopper med freidig mot..

JEG liker instillingen. Jeg liker dristigheten og spiriten. Jeg liker mennesker som tør å satse og som har naive forestillinger om at alt kommer til å gå bra. Selv om oddsene ikke er de beste.   


For noen uker siden utfordret fire kompiser hverandre med å sette utfor 45 m bakken i skihoppanlegget.  Det er høyt, må vite, 45 m bakken. Jeg har nemlig selv stått sjelvende og sett nedover unnarennet. Uten ski, og med hendene godt festet i rekkverket. Ikke for kyllinger eller pyser altså.  Her må du ha erfaring og vite hva du gjør, ellers kan skjebnen din bli skrevet i snø rett foran øynene dine.

45 meter´n

Men altså, sesongen har akkurat startet, og min eldste og kompisene hadde bestemt seg for at 45m bakken skulle forseres.  De hadde planlagt alt i detalj;  når de skulle møtes, hvor de skulle spise middag og hvem som skulle hoppe først.   De var som høyspente fiolinstrenger, høylydte og vibrerende - før de endelig fikk skiene på seg for å sette utfor.
 
Da jeg møtte opp for å hente poden og hans venner senere på kvelden, var stemningen en annen.  Flinke og erfarne oldboys hadde gitt dem beskjed om å øve litt mer før det store unnarennet.  Det var selvsagt hengelepper og furtefjes over en lav skisko da vi vendte nesen hjemover. 


Men jeg må si jeg beundrer disse overmodige unge sjelene, som tør gjøre noe de aldri har gjort før. Jeg beundrer dem stort for at de ikke er redde for usikkerheten og utfordringene foran dem.  Og jeg beundrer 11-åringene - for deres trofasthet og lojalitet overfor hverandre.  Verden ville stått stille hvis vi ikke hadde sånne tøffinger.

Boarding kaos

Fjols til flys!

Sist jeg skulle til Bergen, ble turen rimelig hektisk. Flyet  var overfylt, og eneste plass å oppdrive var mellom 1.og 2. pilot.  Jeg kan ikke mye om flyging, men antok at bergensk småpludring om været ved takeoff og landing,  ikke ville bli en stor suksess. Så jeg banet meg vei frem til mitt sete og satt meg ned.


Midt i alt kaoset sto plutselig en tydelig irritert mann og pekte på han som satt ved siden av meg:
- "Du sitter på min plass!"
Dermed var det duket for en aldri så liten uoverenstemmelse.


Det ble høye stemmer, gestikulering og småfrekke kommentarer.  Jeg tør påstå at den ene av dem også ble direkte ufin, helt til et lyst hode fant ut at billettene måtte fremvises.  Mannen som het Ellingsen dro  triumferende opp billetten fra lommen der det ganske riktig sto 18A. Jeg nikket bekreftende.  Men skjebnen drev narr med noen her, for tilfeldighetene ville at begge het Ellingsen, både han som satt og han som sto.  Og tro det eller ei.  På begges billetter stor det vitterlig 18 A!  Diskusjonen nådde nå nye høyder.

Men flyvertinner kan gjøre underverker.  Smilende, vakker og blid kunne hun ganske straks erklære at det var bookingen som hadde gjort en feil.  Gemyttene mildnet straks og ble etterhvert nesten direkte hyggelige.  Den sittende Ellingsen tilbød seg  til og med å ta neste fly.  Problemet løst.  Eller så trodde vi...

Idet stemmen over høytaleren ønsket velkommen ombord i flyet til Bergen, formerlig sto Ellingsen i setet ved siden av meg:

-"Bergen" utbrøt han. " Men eg ska jo te Ålesund!"
Flyvertinnen vekslet blikk med meg.  Det var ikke til å ta feil av.  Hun trakk pusten rolig inn, sukket stille mens operasjon omorganisering ble iverksatt:
Ellingsen ut og Ellingsen inn, og vi kunne ta av.

Da vi landet i Bergen var Ellingsen og jeg enige om at det hadde vært en fin tur:-)

En anelse Fornuft og masse Følelser.

Enhver dame med respekt for seg selv, har sett BBC versjonen av Jane Austens "Pride and Prejudice".  Minst et par ganger. Og da mener jeg minst.  Undertegnede har antakelig rundet tosifret, og min søster det samme.  Vi har i en tiårsperiode vært rimelig sikre på at vi var de største fan av dette britisk-romantiske filmdramaet.


Men etter sist møte i Bad mother Assosiation, møtte jeg usannsynlig nok min overkvinne. Det var ren utklassing.  
Hun kunne bortimot samtlige replikker, scenebilder og musikksnutter.  Hun visste hvilke scener    Mr. Darcy gikk med grønn krinolin, hva Elizabeth Bennet svarte da Mr. Colins fridde,  og kunne med letthet sitere replikker på perfekt engelsk.  Jeg var faktisk målløs.  I tillegg hadde hun klart å ordne seg Mr. Darcy som skjermbeskytter på mobilen.
Jeg var imponert.  Jeg må si det.  Tenk at det finnes flere av oss småtokige, romantiske damer som elsker vakre utsagn som:

-For a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.

-Oh, Mister Bennet! Have some compassion on my poor nerves!

-She is tolerable, I suppose, but not handsome enough to tempt me.

-From this day you must be a stranger to one of your parents.  Your mother will never see you   again if you do not marry Mr. Colins, and I will never see you again if you do.

Det er subtile hint om passjon og kjærlighet.  Ren balsam for romantiske sjeler.    
Og det beste er selvsagt at det alltid ender godt.
Hver gang.

JEG EIDE MOBIL, ALTSÅ VAR JEG.

Mobilen min er stjålet.  Min lille rosa. Mitt livs kalender.  Venner og verden der ute. Cyberspace. Alt er borte.  Stillhet.
Og hva nå?  Ingen sms, ingen mail.  Ingen ringer, ingen avtaler. Hva om jeg går glipp av noe?  Den store festen eller lottopremien?  Jeg holder det ikke ut. Hallooooo.. Hallooooo der ute... er det noen der?  


Hva gjorde Robinson Crusoe?  Hva gjorde den Avskyelige Snømannen? Loch Ness?  Elgen i solnedgang? Og hva med Obstfelders som var på feil klode?  Hvordan overlevde de?  Hva fylte de dagene med?  Mitt "Jeg", mitt "Ergo så er jeg", er borte - kanskje for alltid....
Men E.T. klarte seg. Kanskje det er håp? 
Jeg må ta meg sammen.  Dette kan ikke være mitt Sodoma og Gomorra. Jeg er jo ikke førti engang, og stort sett snill. Det må finnes en utvei. Jeg velger å siterer et Bjørnsonsk mantra høyt for meg selv: "Det går langsomt uten mobilen, men det går!".
   
-Slutt å være så dramatisk! sier Harstadværingen og himler med øynene. 
-Det har gått TO daga siden du mista telefonen. Æ e sikker på at du overleve!


 -......(surk).....

Høyfrekvent lørdagsblues

Før i verden, var jeg et A-menneske. Er fremdeles det altså, bare dagen ikke starter for tidlig.  Spesielt ikke i helgene.
Gutter, i en viss alder, ser ut til å ha en helt annen rytme.  Ukedagene er alt for tidlige, mens lørdag og søndag ikke kan starte tidlig nok. Dermed er showet igang før fuglene fiser om morgene.


Hver lørdag blir jeg nemlig vekket av Cartoon networks usannsynlige lydmiksterror. Det er rop og skrik,  engelske gloser og geværskudd i skjønn forening. Jeg tør påstå at Hertz-svingningene nærmer seg smertegrensen og at subwooferen får hjerterytmen min til å endre takt.  Gutta selv lar seg ikke affisere.  Tvert i mot, så kan det godt hende at en av dem i tillegg leker med et imaginært fly av typen støyende.   Hodeputer er ikke desiget med lyddemping, om noen skulle være uvitende om det!


Jeg og en venninne (som også har gutter i hus) har dermed kommet frem til følgende naturvitenskapelige konklusjon:  
Gutter kommer med egen lydfil.  De har egen soundtrack og egne lydeffekter. Det er krasj og bing her! Og poff og piong der! I ett sett.  Lager de den ikke selv, så gjør TVén det.


Derfor holder jeg på å forfatte et lite notat til Illustrert Vitenskap. Erfaringene kan ikke oversees, og  vitenskapsmenn fra hele verden vil nok klappe i begeistring.  Overskriften vil selvsagt være: Gutter kommer med lyd!
Pengene jeg får for min nye status som forsker skal brukes til  ørepropper. Den sorten som absorberer de skarpeste frekvensene og de som barnetv-kanalene bruker tidlig lørdag morgen..

Samvittighetens letthet

Jeg beundrer min gode venninne.  Når noe ikke går etter planen sier hun med et lett skuldertrekk:
-Vel. Ikkeno å gjøre med det.
Det hun bruker et nanosekund på å riste av seg,  bruker jeg en vinter på å komme over.
Heldigvis har ikke alle disse samvittighetskvalene gått i arv til mine håpefulle.


Da familien var på tur på Hardangervidden for en tid tilbake, ble vi vitne til at minsten behersker skuldertrekk med overbevisning.  Han er på dette tidspunktet tre år, noe som selvfølgelig taler til hans fordel.
Rett ved setra der vi hadde parkert, rant en livlig elv som begge guttene straks gikk for å studere.  Jeg tok frem filmkameraet og fikk filmet da eldstemann plutselig snublet fremover. Mirakuløst nok greier han å ta seg for, og blir ikke våt på fingrene en gang.  Godt vi har lillebror da, som så rompa til storebror i været, og dermed kunne gi et velrettet spark, slik at uhellet ble fullbyrdet.


Da filmbeviset ble lagt frem om kvelden, og vi tydelig ser en svært kjent 3-åring som med et stort glis gir storebroren et realt dytt uti elven, flirte småen godt.  Skylden var han imidlertid ikke villig til å påta seg. Han rykket i den ene skulderen og himlet med øynene mens han sa:
- Det va ikkje mæ! Æ dytta ikkje!


Ah..Skulle ønske det var meg.

40-års trass!!

"Hardtslående argumenter!"

VET dere hva? 
Fra og med i dag gjør jeg som jeg vil.  Jeg nekter heretter å være flink eller si ja til noe som helst. Jeg kommer ikke til å smile pent eller være grei.   Ikke i dag, ikke i morgen og ikke aldri!

Punktum finale og Basta bom!  
Jeg skal aldri mer brette klær, synge rent,  eller sende julekort!  Dessuten så kommer jeg til å si "Blæh" når noen er supermammaer og så skal jeg si«Gidder ikke» når det passer meg! Høyt og tydelig.  Sånn at alle forstår at her, her mine damer og herrer, er en dame i trassalderen. 

Mange kloke hoder har tydeligvis behov for å finne løsninger på trass. Irriterende nok!   Websiden "foreldre og barn" skriver at ignorering og pausetid er vanlige virkemidler. Men ikke prøv dere. Jeg har lest den, og kommer til å gjennomskue dere umiddelbart.  Og dessuten liker jeg ikke å bli ignorert  når jeg trasser!  Da er det jo mot sin hensikt.

Kjendispedagogen Jesper Juul mener at  trassalderen ikke finnes,  at det er kun en konstruksjon som sitter mellom ørene på de voksne.  Det er mulig han har rett, sånn teoretisk sett, men jeg nekter å forholde meg til det.  Sitter det mellom ørene mine, så sitter det godt der!
Da er min mor, pedagog hun også, mer til å stole på og forstå:  Hun sier: "Snille barn ber ikke, men så får de ikke heller!"  Så det så!!

SÅ nå begynner mitt nye liv.  Jeg skal spise sjokolade om natten og synge karaoke til jeg blir hes. Jeg skal gå med trange tights og komme hjem uanstendig sent. I tillegg skal noen tykke Habanas nytes i full offentlighet og gjerne i røykfri sone!  Så er dere advart. Alle flinkeflinke der ute.  Farvel!  Farvel, for våre veier skilles. Her ser du det nye meg!  En dame som vet hva hun vil.  Førti, frekk og freidig!

MEN først må jeg bli ferdig med et par småting.  Fotballtreningen til minstemann, brøddeigen og kakebakingen til en bursdag.  Men så.  TA Da!   Så skal jeg begynne å trasse!

Norwegian -here we come!

FOR en som er jålete ubesluttsom, kan koffertpakking være en utfordring. Det ender alltid med at jeg må sitte på lokket som dermed åpner seg som en springfjær ved ankomst.
Jeg kan ikke si at jeg liker det.  Ei heller småkjekke kommentarer om koffertstørrelser,  som antyder permanent flytting.  At noen lar det gå sport i å pakke minst mulig, er beundringsverdig, men fullstendig utenkelig i min verden. Men i det minste pleier jeg å få med meg kofferten, noe som enkelte jeg kjenner, har klart å glemme.  Og som neste dag måtte bli sendt med il-post for å nå frem.


UANSETT tenker jeg at det er på sin plass å sende ut et aldri så  lite varsel til Norwegian. Personlig er jeg full av optimisme når Dulcineaene skal til sydlige breddegrader, og ser ingen grunn til bekymring. Likevel kan det være Norwegian-ansatte setter pris på advarselen, og setter inn ekstra bemanning. Om ikke lenge kommer nemlig 6 blide og fornøyde damer med koffertene sine, størrelse Dumbo. Koffertene altså.  Jeg er kanskje litt forutinntatt, men tviler på at noen av oss er pakkeeksperter. Vi har nemlig viktigere ting som bøker og vin å konsentrere oss om, og må overlate Travel Light til andre.

Spøkelser på høylys dag

NAMEDROPPING og "riktige venner" er aktuelt og trendy som aldri før.  Men nå for tiden er det i tillegg viktig å ha kontakter på den andre siden. Stadig flere har sett spøkelser, ånder og kornsirkler i full blomst. Det blir i det meste laget, men jeg kan være enig i at vi slett ikke kjenner til alt mellom himmel og jord, og at enkelte ting bare ikke kan forklares.
Som kvinnelig intusisjon.  Jeg vet for eksempel ganske nøyaktig om Harstadværingen skal ut på møte om kvelden i det han kommer hjem.

-Når går du da?

 -Hæ??  Hva? Eh.. sånn rundt åtte.. Hvordan vet du det?

-Vel, jeg hørte det da du kom inn døren!

Sånn omtrent.  Når man har bodd sammen like lenge som en godt lagret vin og en gammel pultost, kjenner man til noen særegenheter.  Om det er okkult eller ikke, får andre ta stilling til.
 I julen i fjor, var vi som vanlig på familiebesøk i Kårbøgården.  Slik tradisjonen er hvert år.  Huset er  gammelt, velholdt og innbyr til julesteming og julefred.  Inne var lysene tent, lutefisken fortært og barna løp utålmodig rundt, som alle barn på lille julaften.
Et vakkert øyeblikk! Likevel fikk jeg nok av løpende ben og urolige kropper, og foreslo dermed spøkelsesjakt med favorittonkelen.  Her er et skikkelig mørkeloft, må vite, og guttene jublet over forslaget.  Onkelen fikk et underlig smil om munnen, gned hendene sammen og nikket fornøyd.  Og avgårde for de "Tre musketerer". Eller to da.  Den eldste som hadde avslørt onkelens forsøk på å skremme, himlet med øynene og ble igjen for å se "Hovmesteren" med oss andre.
Da loftstrappen sto foran de to eventyrerne ble det hele litt mer skummelt.  Det var mørkt!  Derfor ble de enige om at den minste skulle gå opp først. Onkelen som småflirende kom rett bak, hadde akkurat tenkt ut en passe skremmende kommentar, da minsten utbrøt:
Oi, onkel!  Så du det?  Heia Spøkelse!
Min minsten hørte aldri svaret.  Bare rabalderet fra en blek og skremt onkel som løp det forteste han kunne ned trappene.
Inn i stuen kom den bittelilleminste av alle og kunne konstatere at han hadde hilst på spøkelsene på loftet og om han kunne få litt mer iskrem.

Vel, i det minste gjør vi som tv, ukeblader og kongehus.  Vi jakter på spøkelser og er trendy!

Hobbyornitologi

Min far er en ihuga fulgetitter.  Ethvert flyvende objekt blir grundig studert, sjekket og  arkivert under latinske, norske og innimellom engelske navn. Vedlagt vil du også finne flyvestil og plystrelyder.  Han er en ekte fugleentusiast, og blir svært lykkelig hvis en svart-hvit fluesnapper  finner det for godt å fly innenfor hans synsvinkel. 

Min mor har et litt enklere syn på de fjærkledte skapningene.  En fugl kalles en Tetting, hverken mer eller mindre.  Er den gul, så er det en gul Tetting og er den blå, ja så er det en blå Tetting.  Denne organiseringen gjør ornitologi litt mer tilgjengelige for oss andre i familien som slett ikke bærer «Store Norske Fugleleksikon» på innerlommen.  

Jeg ser likevel  en gryende tendens hos min yngste.  Fugleentusiasmen har slått rot, og den  gjensidige forståelsen hos morfar og barnebarn er stor.  I sommer kunne man, i tide og utide, se dem glane opp i luften, utstyrt med kikkert og fuglebok.  De så svaler på høylys dag, og falker i fritt fall. Da de en dag faktisk så en slangeørn, tok de mer eller mindre av.  Den minste ropte: "Moffar! Slangeørn!"

Og avgårde for de. Den minste først og den største etter med kikkert om halsen og ørn i blikket.  Vi andre satt igjen, og forholdt oss rolige.  De små Tettingene foran oss fikk være i fred.

Le Mourne - en tindebestigelse til besvær!

Min bedre halvdel fant ut, etter en uke med paraplydrinker på solsenger og unevnelige antall club-sandwich, at noe måtte gjøres.  Her kunne vi ikke ligge og slaske oss.  På med joggesko. Ut og trim!  

Han fant dernest ut at vi skulle bestige Le Mourne, en blankskurt fjelltopp, som rager majestetisk blant palmer og strender på Mauritius. Historien om fjellet er trist, men det skal jeg ikke fortelle om her.

Vi møtte guiden vår, Jean, i resepsjonen.  Han var på størrelse med en middels okse, med firkantet ansikt og armer til knærne.  Engelsken hans var upåklagelig, og humøret likeså.   Før vi gikk spurte  jeg ham om vi skulle gå langt?

-No Madam. The distance is nothing, but the altitude...
Det ringte noen bjeller her, men jeg var visst midlertidig døv.

Vel, vi gikk avgårde i raskt tempo og de 250 første høydemetrene gikk svært fint.  De neste 250 skulle bli mer utfordrende. Terrenget var ulendt, ble stadig brattere, og det var stadig overhengende fare for å utløse små steinras.  I 45 min brukte vi alt vi eide av muskler, konsentrasjon og styrke, ikke bare for å holde oss fast men også for å følge tempoet til  "Jean the Bull."  At han gikk foran og snakket i mobilen, var i grunnen svært absurd.

Plutselig pekte han og sa:

-We are almost there.  Can you see? 

Jeg kikket opp. Veggen foran meg var loddrett.  På venstre side var det 500 m rett ned, på høyre side et juv med uant dybde. Vinden ulte. Jeg var på dette tidspunktet vettskremt, og vurderte muligheten for at jeg skulle komme fra dette med livet i behold som svært liten.  Men med intens peptalk fra Jean, klatret jeg likevel videre og kom meg omsider opp.

Utsikten var fantastisk, naturen storslagen, og fjellveggen beseiret. Men jeg satt bare og lurte på en ting:

-Hvordan i h... Skal jeg komme meg ned igjen.

  

Nedturen var svært krevende. Delvis skliende og delvis gående snublet  vi ned fjellsiden, mens Jean jogget i lett tempo foran oss.  Med mobiltelefon selvsagt. Mer er det ikke å si om den saken.  Men at vi gjorde unna hele turen på 1t og 30 min mot det vanlige 3t, se det var vi iallefall fornøyde med.

  

I bilen tilbake til hotellet spurte vi Jean hvor ofte han gikk til toppen av Le Mourne.

-Oh, I do it once or twice a day...

Vel, vel tenkte jeg. We did it, have done it, but ain´t doing it again!

Olé Olé - Festspillene!

Byen er fylt opp av skuespillere, musikerer og elleville Harstadværinger.  Det syder av liv og engasjement.  Harstad er nå erklært en metropol, en kunstner-hovedstad.  Alle med respekt for seg selv er ute og snuser inn sambarytmer og   jazztakt.  Hvis du ikke er i Harstad denne uken, synd for deg. For det er nemlig her det skjer!Det er festspill i Harstad!








Time etter time, døgnet rundt, med fantastisk underholdning.  Konserter, dans, stand up, utstillinger og mye, mye mer i et forrykende tempo.  Her er kunstnere som har reist langt, lengre en langt med kunstferdige sceneshow. Her er store artister av internasjonalt kaliber og briljante, lokale helter som gjør stor bravur.  Alle har et mål for øye;  Begeistre det nordnorske publikum.  


Og vi lar oss begeistre helt inn i de små timer til vi møtes på festspillklubben.  De store kunstnerne og oss småfolk. 
 En venninne sa henrykt i går:
- Ja her sett vi nu, i lag med de store, og e kokfornøyd vesst dem bare snakke tel oss..
I all ydmykhet fra en nordlending.


Det er i Harstad det skjer. 

Og i morgen er det meldt varmere - tosifret!
Det kan ikke bli bedre!

Og de nominerte er...

Årets foreldrepris henger høyt.  Som den alltid gjør. Foreldrestandarden skal nå heves, og skam for den som ikke,  for barna vil bukke og nikke.
Nå har det til og med blitt fremmet et forslag om at førstegangsfødende skal kurses i å bli foreldre.  Vi i Bad Mother Assosiation synes i grunnen at det er en god ide, med tanke på at de færreste barn blir født med bruksanvisning.  I allefall ikke noen som duger noe bedre enn de du får på IKEA.

Skal man i det hele tatt gjøre noe som helst krav på tittelen "Årets forelder", er det endel kunster som bør beherskes.  Visste du for eksempel at de som er nominert i år, kjører "low-carb-matpakker" der kylling og linser er hoved-ingredienser?  Eller at det betales klekkelige summer for hvert mål poden scorer på fotballbanen - av motivasjons-hensyn?  Presisjon, grundighet og utholdenhet er stikkord.  Her er det bare å holde koken,  og gud forby om du serverer kjøpekaker til 7-åringens bursdag.
Du må beherske pianospilling, fotballtrening og pølsegrilling.  Foreldremøter og håndballkamper med tilhørende kakebakst og loddsalg.  Og glem nå for all del ikke at du må hente balettkjolen på korpset kl. syv, og kjøre guttungen på rens.  Det er koordinering og logistikk av en annen verden og som ethvert flytårn kan se langt etter.

Da er det sikkert forståelig at vi i Bad Mother Assosiation for tiden holder lav profil, og prøver å feire festspillene i Harstad uten å anstrenge oss nevneverdig.  Likevel kommer jeg til å foreslå for nominasjonskomiteen en pappa som er gift med en god veninnne av meg. De hadde akkurat fått fjerdemann hjem fra sykehuset, da nabofruen stakk hodet inn døren:
-Å gud å nydelig han er, du skal vel ta ham med på babysvømming?
Han nølte ikke før han svarte han tørt:

-Babysvømming?  Han er heldig hvis han får seg et bad!

FOTBALLGLEDER - for store og små!

En gang i uken møtes seksåringen min og hans likesinnede til fotballtrening. De hyler av glede når de ser hverandre og ruller rundt som små løveunger.
Treneren gjør en enorm innsats for å lære bort pasninger, lagspill og 4-4-2.  Men seksåringer gjør likevel som de alltid gjør:  De beveger seg i flokk!
En av foreldrene fortalte at bestefaren hadde spurt hvor barnebarnet spilte på banen. Hvorpå mor resolutt hadde svart: Han spelle dær balln é!
Enkelt og greit.
Det som er misunnelsesverdig er likevel fotballgleden, og lykken over å være ute sammen med kompiser i like drakter. Vi som er foreldre får stadig være vitne til dette.
Sist cup fikk nemlig en av gutta på laget sin livs sjanse.  Han fikk tak i ballen, og løp det han orket mot målet.  Problemet var at det var hans eget mål han løp mot.  Foreldre på sidelinjen hoppet, ropte og peivet med armene. Men han var i sin egen verden.  Han var Ronaldinho. Og i mål sto en svært forvirret medspiller og gjorde så godt han kunne da ballen suste i nettet bak ham. Mor til barnet lo så hun gråt, hun regnet vel med at fotballkarrieren stoppet her. Men neida.. Guttungen var såre fornøyd med målet sitt og jublet som store fotballspillere gjør.


Min eldste, for eksempel, hadde da han var seks år,  fått i oppdrag å være keeper. Innimellom blir det jo litt kjedelig, så det var straks artigere å leke med målnettingen. Så da angrepet endelig kom, satt han fast i nettingen og kom seg ikke løs.  Pappaen trodde ikke sine egne øyne, da guttungen måtte ha hjelp av dommeren for å komme seg løs.  Jeg hadde snudd meg for å skjule latterhikstene.  Ennå kan dette fremkalle boblende humring når vi tenker på det.
Kampen for seksåringene forrige dagen endte med et tap på 2-8.
I bilen hjem pratet vi om spillet, og minstepoden snakket fornøyd om det ene målet han hadde scoret. Han gestikulerte stort i baksete, og viste til og med hvordan han hadde sparket den forbi keeperen. Etter dette ble han litt tankefull og spurte meg:
-Du, mamma, tapte vi eller vant vi?

Det er fotballglede på sitt beste!

Dagens Denial

Dagens 9 Denials

1. Jeg har et ryddig og nyvasket hus.

2. Jeg har ikke vimset rundt - neida - full kontroll.

3. Jeg har god orden i skoskapet mitt.

4. Jeg ser veldig flott ut i den gamle t-skjorten.

5. Jeg er mild og blid med barna.

6. Jeg har en plen som er frisk og grønn.

7. Jeg har ikke spist sjokolade.

8. Jeg har vært på joggetur.

9. Alt jeg har skrevet her er helt sant!

Puh.. Godt at noe er på stell i allefall.

Hage - oppdrag utført!

I år kom våren på en torsdag.  
Varmen kom fra øst, et anstrøk av tropiske vinder smøg seg forbi husveggen, og forvirret oss nordboere på det grøvste. Riktignok kom våren i år, akkurat som i fjor. Men vi i de polare strøk pleier å få våren i mindre porsjoner. Dermed ble vi tatt på sengen. 
Derfor var jeg også helt uforberedt på at hagesesongen var igang igjen. At tiden var kommet for å børste støv av river og spader for å gå væpnet ut mot viltvoksende vekster.  Innerst inne visste jeg at jeg aldri ville vinne kampen mot plen og ugress. Men gudene skal vite at det er ikke det at jeg IKKE har prøvd!  Snarere tvert imot!

Her i fjor fikk nemlig en av mine nærmeste i oppdrag å hjelpe meg med å fjerne løvetann fra plenen.  Av en eller annen grunn vokser de svært lokalt, det vil si kun på min plen.  Naboens er nemlig kjemisk renset for ugress og gule monstre, noe som betyr at min hage til stadighet ser mer tufs ut enn nødvendig.

Dermed ble oppdrag "Fjern løvetann" iverksatt.
Omtrent på dette tidspunktet befant jeg meg på sydligere breddegrader, særdeles fornøyd med at noen skulle passe hagen min mens jeg var borte.  Da ferien var over og vi kjørte hjemover, forhørte jeg meg om oppdraget.
-Fikk du fjernet løvetannen fra hagen? spurte jeg
-Jada.  Alt er ordnet.
-Fikk du vannet blomstene?
-Jada, jeg har gjort alt som du sa, svarte han.


Før vi skulle svinge inn porten, hadde jeg likvel bange anelser om at ting ikke var helt som de skulle. Og det skulle vise seg at jeg hadde rett.
Foran meg lå det som engang var en antydning til plen, nå som et nordnorsk svar på en sibirsk tundra.
-Hva har du gjort, gispet jeg..
-Jeg har fjernet løvetann, svarte han
-Men, hvor er plenen, den er jo svidd bort!
-Jepp, svarte han fornøyd. Men du ser ikke en eneste løvetann!

Døden har ofte en årsak 2

-"De er jammen fine, disse frosne kanelbollene!"
Vi sitter i påskesolen på medbragte underlag og med barn susende forbi på slalomski. Været er upåklagelig og perfekt for husmødre med hang til kaffe og småprat.
-"Også så praktisk", sier en annen.  "Man pakker de ned hjemme og tar de ferdigtint opp  til lunsj"
- "Ja, det er så enkelt! " sukker jeg fornøyd mens jeg leverer ut en nystekt pølse til et forbipasserende barn.
Og sånn går småpludringen utover dagen. Vi har bagene fulle av pølser, kjeks og boller fra Shell. Kaffe på blanke kanner og kvikklunsj i lommene.
Så sier plutselig en av oss:
- "Det er så irriterende. Jeg prøvde den blå kjolen min i går.. Og så får jeg ikke igjen glidelåsen."
- "Ja, det er irriterende", sier den andre. "Jeg har ikke hatt på meg bunaden på 10 år."
Det blir en pause i småpraten.. Vi nipper noe tankefull til den medbrakte kaffen..
Døden har kanskje en årsak..